På loffen i Thailand - del 3

hua hin night market

Etter min siste natt i Hua Hin åpnet alle himmelens sluser seg. Selv om det var november og regnsesong, hvor det som oftest kommer en kraftig skur på kveldstid som er over i løpet av et kvarters tid, var dette drøye greier.



Sjekket ut fra hotellet og gikk utendørs og ned fra trappa, og sto plutselig i vann opp til anklene mens regnet pisket ned. Så lenge jeg er iført sandaler, shorts og t-skjorte, plager det meg ikke å bli våt, men å vasse til togstasjonen med en 15 kilos sekk på ryggen var en ny opplevelse, og det gikk tregere enn planlagt.

Dag 8 : Chumphon

Toget skulle være inne på stasjonen 1245, men jeg ble sittende på perrongen til i 14-tida før det kom. Innen den tid var allerede godværet tilbake og sola hadde tørket meg igjen. Etter en tretimers togtur rett sørover på østkysten av Thailand, ankom vi byen Chumphon i 17-tida. Byen i seg selv er ikke spesielt interessant, og de fleste turister som har vært her, har hovedsakelig benyttet seg av havna for å komme seg ut til Ko Tao, en liten og stadig mer populær øy nord for de mer kjente Ko Samui og Ko Pha-Ngan.

Chumphon har ca 16000 innbyggere og livnærer seg hovedsakelig av jordbruk og fiske, og man treffer ikke ofte engelskspråklige innbyggere. Valgte likevel å ta en natt her, og sjekket inn på det sentrale Morakot Hotell, 200 meter fra togstasjonen, hvor jeg fikk et greit, rent og enkelt rom med bad og air condition til 350 bath (58 kr) natta.

Mat og drikke var enda billigere i Chumphon enn i Bangkok og Hua Hin, naturlig nok grunnet turistenes fravær, men like god! Jo lengre jeg var i Thailand, jo mere sans fikk jeg for den sterke Tom Khàa Kài-suppen, selv om jeg første gang fikk knallrøde øyne og ble sittende og hive etter pusten på grunn av de røde chilliene, som jeg i farta tok for å være paprika som jeg tygget og svelget…

Utpå kvelden kom jeg i prat med de to australske backpackerne Katie og Sandra, (Er samtlige australiere hyggelige og åpne folk?? Har enda til gode å møte en tverr, sur australier!) som tipset meg om Thung Wua Laen Beach, noen kilometer nord for byen. De var såpass entusiastiske om stedet at jeg bestemte meg kjapt for å sjekke det ut neste morgen, og tok tidlig kveld med en god bok.

Dag 9-12 : Hat Thung Wua Laen

Oppe tidlig, sjekka ut og spiste frokost før jeg fant frem til stedet hvor minibussene til Thung Wua Laen gikk fra. Ingen skilting noe sted, men thailenderne er alltid vennligheten selv og hjelper, peker eller følger deg dit du skal, selv om de ikke skjønner språket. Minibussene, sâwngthâew, er en interessant opplevelse. I praksis en pick up med to-tre trebenker på lasteplanet, hvor folk presser seg inn så godt det går + litt til.

Bagasjen legger man helst på taket for å få plass til flere folk inni. Man sier fra til sjåføren hvor man skal, og betaler 20-30 bath ved ankomst. Jeg ble sittende helt innerst, sammen med et tyvetalls skolebarn i uniform som hadde mye moro med en malplassert nordmann, men de ble voldsomt oppspilte da de fikk låne iPoden min og fikk Audioslave i øregangene sine.

Etter 20 minutters tid var vi fremme på Cabana Resort and Diving Center, som så vidt jeg fant ut var eneste hotell i området bortsett fra enklere gjestehus med et par rom. Cabana er en økologisk resort som har 25 bungalower like ved stranden + 108 rom i en bygning litt lengre inn på land, men like ved svømmebassenget.

Dessuten restaurant og bar på stranden, internetservice, thaimassasje og egen dykkeskole . Tok meg noen timer ved poolen, som jeg hadde helt for meg selv, før jeg la i vei langs vannkanten for å orientere meg litt.

Thung Wua Laen Beach er ca 4 km lang, og usedvanlig stille og rolig. Noen få strandbarer med noen få thailendere lå spredt langs stranden, som var blottet for strandstoler, parasoller, butikker eller vannscootere. Skolebarna jeg hadde delt minibuss med, satt lengre inne på stranden og hoiet og vinket da de fikk øye på meg, og viste at de fremdeles behersket det jeg hadde lært dem i det raske Headbangingkurset på bussen.



Bamboo Bar & Guesthouse

På vei tilbake traff jeg derimot nok en åpen og hyggelig australier, som fortalte at jeg var hjertelig velkommen på Bamboo Bar & Guesthouse rett oppe på veien. Dette stedet ble drevet av Stuart, en utflyttet engelskmann som egentlig bare hadde dratt til Thailand for noen uker, og bestemt seg for å bli her for godt. Sport på storskjerm, dart og biljard gjorde sitt til at man fikk fikk Engelsk Pub-følelsen.

Her pleier Thung Wua Laens vestlige innvandrere (alle tre!) å samle seg på kveldstid, aller helst for en Champions League-kamp på TV, og de få turistene som finner frem dit blir øyeblikkelig inkludert i gjengen.


Så da satt vi der da; en nordmann, to engelskmenn, en australier, en amerikaner (Sjelden rase i Asia i disse dager!) og en nederlender, og utvekslet historier og erfaringer til de sene nattetimer. Jeg fant en felles musikkfanatiker i innehaver Stuart, som var overlykkelig for å overlate DJ-jobben til meg da jeg kobla iPoden min til stereoanlegget hans og utvida dermed barens cd-arkiv fra 50 til 1250.

Finn inspirasjon og gode ferietilbud til hele verden (også Asia naturligvis) på vår side for " finn beste feriereise !"


En vanlig kveld i Bamboo Bar sitter den samme gjengen samlet idet en lokal kar kommer inn, legger fra seg en bag på gulvet og setter seg i baren. Etter en stund legger vi merke til at bagen rører litt på seg, og spør naturlig nok karen om hva i all verden han har der. Vår mann Stuart går over, åpner glidelåsen og bykser øyeblikkelig to meter bak med et høyt "F****** H***!!!!" I åpningen skimter vi en tykk, brunsvart, skjellete arm som bukter seg sakte rundt. Lettere sjokkerte spør vi thaien; "Hvorfor går du rundt med en diger slange i en bag????" Han bare lo og trakk på skuldrene.

Det viste seg at han hadde funnet slangen i veikanten rett borte i gata, og der og da hadde det virket som en god idè å ta den med seg. Etter en nærmere titt konstanterte vi at dette var en kvelerslange, antagelig en boa, og vi tok bagen og et målebånd med utenfor. Stuart tok den rundt halsen (har slanger hals?) og ba meg holde den i halen for å få strekt den ut og målt den. Følte meg ikke mye høy i hatten, selv om jeg gjentok for meg selv at "Jeg holder den kun i halen. Og det er ikke farligere å bli bitt av en boa enn å bli bitt av en katt."

Den var rolig nok, og etter at vi hadde konstantert at den var 2,10 meter og tykkere enn armen min, ble den sluppet løs igjen i skogen etter en kilometers mopedtur. Sikkert en like opplevelsesrik dag for slangen som for oss.

Og slik gikk dagene...

Dag 13: Surat Thani / Krabi

Hadde egentlig ikke lyst til å forlate Thung Wua Laen etter så kort tid, men måtte videre til neste stopp. Opp tidlig og fikk skyss av hotellet inn til Chumphon, hvor jeg ikke trengte å vente mange minuttene før en minibuss ble fylt opp nok til at det lønte seg å ta turen til Surat Thani. Det kostet meg en femtilapp, og veiene nedover østkysten var såpass nye og flotte at de 150 kilometrene ble tilbakelagt på snaue tre timer, med litt stopp underveis for av- og påstigning.

Surat Thani er nok en av de forholdsvis uinteressante småbyene som folk flest bare passerer underveis til et annet sted. I Surats tilfelle skal folk som oftest til Ko Samui eller Ko Pha-Ngan, som kan nås med båt på noen timer. Byen har ca 45000 innbyggere som hovedsakelig livnærer seg av gummi og kokosnøtthandel.

Jeg benyttet noen timer på å rusle over brua til bydelen Bang Ban Mai, og det føltes som å gå femti år tilbake i tid, til en liten landsby med kokosnøttplantasje som det sentrale midtpunkt. Her fant jeg ikke en eneste engelskspråklig person, men alle var vennligheten selv og det var greit å sitte en times tid på en pinnekrakk utenfor en slags landhandel, med en sitronjuice, postkort og en bok.

Men bestemte meg likevel for å farte videre, og fant en minibuss som for en ny femtilapp skysset meg på tvers av landet; fra østkysten og til Andamankysten, hvor vi 2,5 timer senere ankom provinshovedstaden Krabi. Som for øvrig ikke har trykk på KRA, men på BI…

Krabi er en trivelig og avslappet liten by med 20000 innbyggere, som lever godt av de tusenvis av turistene som igjen passerer byen deres underveis til øyene og strendene rundt. Siden klokka var over 1900 før jeg ankom, tok jeg en natt her. Fant meg et greit gjestehus like ved busstasjonen hvor jeg betalte 80 kr for et stort enerom med vifte og bad, og fikk en forfriskende dusj etter å ha tilbragt mesteparten av dagen på reisefot. Ruslet inn mot sentrum og fikk med meg en kampsport/danseoppvisning i en park, hvor ungdom i fargerike tradisjonelle kostymer fremførte historier, med thaimusikk og en fortellerstemme over høyttalerne. Samtlige innslagene bygde seg opp mot en storslagen velkoreografert kampscene hvor en av duellantene tilslutt ble liggende, til voldsom applaus fra tilskuerne.

Avslutta dagen med en Thai-curry pizza med masse ost – høyst usedvanlig, men merkelig nok knallgodt! – og en times tid foran en pc på en internet cafe før jeg tørna inn. Man blir som sagt sliten av å reise, selv om man egentlig bare sitter stille hele dagen!

Dag 14 – 18 : Ao Nang

Ned til busstasjonen igjen etter frokost, og betalte 30 bath / 5 kr for å bli kjørt i minibuss de 20 km ut til Ao Nang, en av de mest populære strendene i Krabidistriktet. Det føltes veldig merkelig å 11 måneder senere være tilbake på Thailandskysten som i desember 2004 ble truffet av tsunamien, men Ao Nang og Krabi klarte seg bra, med svært få dødsfall sammenlignet med andre områder. Per i dag var det nesten ikke mulig å se spor etter katastrofen, med unntak av en del vrakrester under de utbygde terrassene på strandrestaurantene.

Stranden i Ao Nang er et par kilometer lang, med mye båttrafikk til Phi Phi, Rai Leh og Lanta på midten og badesoner på hver av kantene. Landsbyen har blitt mer og mer utbygd på hotell- og restaurantfronten de siste årene, men likevel føles det ganske avslappende, siden det i praksis er kun èn gate langs en strand, med bebyggelse på den ene siden med fjellsider bak. Turistene er i stort flertall, spesielt svensker og tyskere, og prisnivået er naturlig nok preget av det, men jeg likte meg likevel svært godt da jeg var innom her første gang, på rundtur langs kysten i desember 2004.

Minibussen stoppet på vestkanten av stranden, rett utenfor hotellet mitt for de første par dagene, Krabi Resort, som er den eldste resorten i området. De fleste gjestene her var familier fra Europa på chartertur som stort sett holdt seg på resortområdet, som har et stort svømmebasseng, bar, restaurant, tennisbaner og egen strand rett nedenfor. Prisene er forholdsvis høye til Thailand å være, fra 4200 bath (700 kr) og oppover i høysesong.

Rommet var stort, lyst og romslig, med air condition, minibar, TV, hårtørrer og terrasse med utsikt over poolområdet. På vei ut igjen leverte jeg en sekk med skittentøy til et vaskeri, som skulle være klart til neste dag. På tidligere turer har jeg hatt med en pose Biotex og vasket klærne selv i vasken, men når man etter hvert innser at det er billigere å få klærne vasket og strøket i Thailand enn å kjøpe vaskepulver i Norge, så blir liksom poenget borte…!

Jeg visste at min kjære fetter og kona hans skulle befinne seg et sted i Ao Nang samtidig med meg, og en rask runde på hovedgata (den eneste gata) var nok til å oppspore dem. De bodde på Princeville Resort, et firestjerners hotell midt på stranden, fem minutters gange fra hotellet mitt. Etter å ha brukt et par uker på å reise rundt og stadig vekk finne meg til rette på nye hoteller og bli kjent med nye mennesker og steder, var det greit og hyggelig å slå rot for noen dager, og spise middagene på restauranter jeg hadde vært før med folk jeg har kjent hele livet.

De nærmeste dagene blir dermed ganske uinteressante for alle andre å lese om; sene frokoster, dorming på sandstranden med en god bok, bading og snorkling, gode middager på rimelige restauranter. Vi fant oss spesielt godt til rette på den indiske restauranten Navrang på vestsiden av stranden, hvor innehaveren ga oss ekstremt elskverdig og intens service. Som en Basil Fawlty i godlune.

Rett ved siden av fant vi raskt vårt faste stoppested på kveldstid. The Lost Pirate Bar hadde fra første dag imponert meg med å utelukkende spille musikk som kunne vært hentet fra min egen iPod, og det tok ikke lang tid før vi og betjeningen var på fornavn med hverandre.

På dagtid kan man dra på tur med longtailbåt til en eller flere av øyene rundt. Vi dro ut til Ko Poda, og snorklet ved korallrevene i timesvis. Jeg hadde tatt med masse brød fra frokosten i en plastpose, og øyeblikkelig stimlet hundrevis av gule, grønne,røde og stripete småfisker seg rundt meg og gomlet i seg smuler rett fra hånda mi. De ivrigste ble litt revet med og begynte å nibbe i seg flassende hudflak fra underarmene mine, noe som kilte såpass mye at jeg holdt
på å miste snorkelen av latter. Tok en pause og stoppet på den lange hvite sandstranden på To Koh Tab for lunch, og dro tilbake til Ao Nang utpå ettermiddagen, solbrente, slitne og sultne.

Etter to dager på Krabi Resort skiftet jeg over til det atskillig enklere, rimeligere og mindre hotellet Sabai Mansion. (Thaiene har en noe slepphendt omgang med ordene Resort, Spa og Mansion...) Det lå atskillig lengre unna stranden, men til en døgnpris på 80 kr var ikke det noe ankepunkt, sålenge de også hadde svømmebasseng, internettilgang, bar, kjempehyggelig personale og Asias mest sjarmerende hund, mopsen Pooky! Og når rommene i tillegg har egen dusj og WC, kjøleskap og vifte, er mine kortsiktige krav oppfylte.

Dag 19 - 22: Ko Phi Phi

Etter Ao Nang var det på tide å komme seg videre til det stedet jeg var mest spent på å komme tilbake til, nemlig Ko Phi Phi. Jeg var på øya i en ukes tid noen dager før tsunamien traff i desember 2004, og falt pladask for stedet. Selve øya er formet som et liggende åttetall, med nesten all bebyggelse på det smale beltet på midten, og da monsterbølgen først feide inn fra den ene kanten og tvers over, og så fra den andre kanten 20 minutter senere, forårsaket det enorme
ødeleggelser.

De fleste har fått med seg at Phi Phi og Khao Lak var de stedene som ble hardest rammet, og av den grunn kommer det atskillig færre besøkende hit nå, ett år senere. På båten over hadde vi forholdsvis god plass, mens vi i fjor måtte ta til takke med å sitte på dekk. Turen fra Ao Nang (eller Krabi) tar halvannen til to timer og koster ca 350 bath / 60 kr. Selve øya er bilfri, og en labyrint av smågater mellom de to strendene har et godt tilbud av
restauranter og uteliv. Overalt bygges og renoveres det, men hovedgatene og sørkysten ser forholdsvis bra ut pr idag, mye takket være en enestående dugnadsaksjon fra backpackere over hele Asia, som i januar/februar stimlet til Phi Phi for å hjelpe til. Tydeligvis ikke bare meg som hadde tapt mitt hjerte til øya!

Vi hadde forhåndsbooket hotell i den tro at det kanskje kunne være vanskelig å finne noe ved ankomst, men det viste seg å være totalt overflødig. Det virket ikke som om ett eneste hotell på hele øya var fullbooket, til tross for at foreløbig har bare ca 1/3 av hotellene gjenåpnet i 2005.

På kaia sto en mann og tok imot oss, viste oss over i en langbåt og kjørte oss til Bayview Resort, som ligger helt på østsiden av sørstranda. En resepsjon og en restaurant lå helt nede ved sandstranden, mens et tredvetalls bungalower lå oppover åssiden, alle med stor veranda med utsikt over Ton Sai-bukta.

Etter å ha fått satt fra meg sekken og rekognosert litt på hotellområdet, gikk jeg tilbake langs hovedgata og krysset over til nordsiden av øya. Jo lengre mot stranden man kom, jo større spor så man etter katastrofen. Palmetrærne sto i 60 graders vinkel, et av de fortsatt med en hvit tennissko hengende i toppen. Stranden var enkelte steder fortsatt barrikadert med sandsekker, og der det tidligere lå flust av strandbarer og restauranter, lå det nå en enslig bar,
som jeg i ren sympati gikk innom daglig for å bidra til hva som må ha vært en slunken kasse. Jeg gikk derifra med samme tunge følelsen som jeg fikk på Ground Zero i New York.

På sørstranda var derimot det aller meste i normal gjenge igjen. Mine stamsteder som Hippies Restaurant og Bar, Carlitos og Apache hadde også vært stengt i månedsvis, men så nå ut akkurat som de hadde gjort for elleve måneder siden. Kanskje bare litt nyere stoler. Og da jeg forgjeves var innom bungalowområdet jeg bodde på i fjor for å se om jeg kunne finne igjen katten jeg adopterte for en ukes tid, slo det meg at det var atskillig færre katter på øya nå. Og de jeg så, var stort sett kattunger...

Neste dag tok jeg den sporty attituden mens alle andre bestemte seg for å drive dank på stranda. Gikk til nordøstsiden av stranda hvor jeg fant den tilsynelatende endeløse bratte trappa opp mot utsiktspunktet på øyas høyeste (?) topp. Etter 20 minutter hard utmarsj var jeg på toppen, ca 3,1 liter svette lettere, og slappa av i skyggen med kald drikke og en fabelaktig utsikt over Phi Phiog øyene rundt i Andamanhavet. Kiosken på utsiktspunktet solgte drikke, is, postkort og suvenirer, og hvis de bærer varene sine opp hit hver dag, har de jaggu fortjent å ta den prisen de selv vil for en Cola!

Etter å ha fått pusten tilbake fortsatte jeg videre tvers over øya igjennom skogen, inntil stien begynte å skråne brått nedover igjen. Til tider var det mer klatring igjennom kratt og trerøtter mens store fresende iguaner spratt vekk, enn enkel sti-vandring. Omsider var jeg nede på Hat Ranti, en flott strand på den andre siden av øya, atskillig roligere enn på midtbeltet. Det finnes endel enkle bungalower, et par strandbarer og en restaurant der, men siden man er avhengig av båt (eller en times hard gåtur) for å komme seg dit, er det ikke mange som velger å bo der.



Spiste lunsj og slappet litt av med sol, strand og bok inntil jeg kom i prat med noen finner som tilbød meg skyss tilbake til Ao Ton Sai med båten de hadde leid for en halv dag. Ja takk!

Det ble en lang, lang dag, da jeg oppdaget at Apache Bar utrolig nok viste Norges playoff-kamp mot Tsjekkia direkte. Som delvis fotballidiot fant jeg ut at jeg ikke kunne sove vekk den kampen, men med tanke på resultatet og det faktum at den begynte klokka tre på natta, ville kanskje søvn vært å foretrekke likevel...

Neste dag var satt av til total avslapping, så vi tok båt ut til Ko Phi Phi Leh, 40 km fra den større Phi Phi Don. Dette er en nasjonalpark hvor det ikke finnes noe overnattingstilbud, barer eller restauranter, så dagstur er eneste alternativ. Mange drar ut hit for å se stranda Hat Maya, hvor en viss Leonardo DeCaprio løp rundt i Danny Boyles Hollywoodsuksess The Beach fra 1999. Filmen er basert på Alex Garlands bok med samme navn (som enhver ryggsekkturist man møter i Thailand tilsynelatende har i bagasjen), og handler om en gruppe backpackere på jakt etter det perfekte, uberørte strandparadiset. Bukta hvor denne stranda ligger, tar imot en armada av båter fylt til randen av snorklende turister hver dag, og uvettug ankring og europeiske natursvin har dessverre fjernet noe av idyllen som filmen gir inntrykk av. Men øya er fortsatt slående vakker, det finnes ingen steder i Europa som kommer opp mot dette tropiske paradiset.

Siste dag på Phi Phi var jeg oppe tidligere enn jeg gikk og la meg to dager før...Hadde avtalt med en lokal fisker å bli med han ut til et område hvor man nesten garantert kunne se hai hver morgen, så ved soloppgang la vi ut fra havna og var fremme et kvarter senere. På med svømmeføtter, maske og snorkel, og hoppa ut i vannet med en anelse mer anspenthet enn vanlig. Og det var ikke fritt for at hjertet slo litt raskere, og hjernen begynte automatisk å messe på det illevarslende to-tonede temaet fra Haisommer da vi fikk øye på de velkjente, elegante figurene med de karakteristiske ryggfinnene.

Selv om disse ikke var mer enn rundt en meter lange...Brødposetrikset fungerte som vanlig fint, og snart var jeg omringet av hundrevis av fargerike småfisk som snappet desperat etter brødbitene i hånda mi. Heldigvis/dessverre var ikke haiene sosiale nok til å delta i festen så tidlig på morgenen, de hang mer i bakgrunnen og så kule ut...


Var tilbake på hotellet til i 09-tiden og rakk frokost før det var på tide å pakke bagasjen, sjekke ut og komme seg videre til neste stoppested.

Dag 22-25: Ko Lanta

Vi betalte en femtilapp for den totimers båtturen fra Ko Phi Phi til Ko Lanta, en 32 km lang tynn øy som løper nord/sør. Vestkysten ut mot Andamanhavet er en eneste lang flott sandstrand, og Lanta klarte seg utrolig nok veldig bra under tsunamien. På båten var det flere håpefulle som gikk rundt blant de reisende og spurte om de hadde booket hotell allerede. Vi kom i prat med en jente som fortalte at hennes bungalower lå helt nede ved stranden, hadde eget dusj og WC, vifte og kostet bare 100 bath / 17 kr natta. Hennes far ventet på kaia, sa hun, og ville kjøre oss dit gratis. Hvis vi ikke likte det, ville han kjøre oss tilbake. Dette lød jo nesten for godt til å være sant, og ved ankomst visste det seg at det var for godt til å være sant.

Etter å ha kjørt igjennom gjørmestier i fem minutter, kom vi frem til et strandområde hvor det riktignok lå åtte enkle små bambushytter, knapt nok store nok til å romme en seng og en vifte innenfor, og med et bambusgjerde på baksiden av hver hytte som skjulte en doskål og et vannrør med dusjhode. Andre fasiliteter fantes ikke. Plassen ville sikkert vært fin for ungdommer på absolutt lavbudsjett, men vi hadde ingenting imot å betale en hundrelapp hver pr natt for litt bedre standard. Vår sjåfør, som så gledesstrålende ut for å endelig ha fått gjester, sank helt sammen og ble helt nedslått da vi meddelte ham dette, og i ren medynk ga vi ham 400 bath for skyssen, altså dobbelt så mye som de ville tjent hvis vi hadde blitt boende der en natt. Men vi hadde vondt av dem likevel.

En kilometer lengre ned på stranden fant vi i stedet frem til Blue Andaman Resort, også med forholdsvis enkle bungalower, dog med eget bad europeisk standard. Unntatt varmt vann da. Langt mer vesentlig var det at stedet hadde strandbar, restaurant, svømmebasseng, klesvasktjeneste, internet og en strandpagode med sitteputer hvor vi ble sittende på kveldene med utsikt mot solnedgangen i Andamanhavet. Og prisen var en drøy femtilapp pr natt. Ko Lanta er usedvanlig stille og rolig sammenlignet med de mer kjente stedene i Thailand. Her finner man ikke solstoler og parasoller på strendene, støyende puber, og brølende vannscootere, og nattelivet består stort sett av strandbarer med lav musikk og pratende, ikke dansende gjester. Altså ikke stedet man drar på hurratur med gutta, men derimot perfekt for svermetur med kjæresten. Jeg brukte noen timer på å rusle 5-6 kilometer nedover kysten i vannkanten og tilbake, og kunne telle på to hender de jeg traff underveis.

På kveldstid ble vi kjempekompiser med A.J. som var bartender og DJ på strandbaren, og jeg avlasta han sporenstreks for DJ-jobben og kobla iPoden min opp til anlegget hans. Den sto stort sett på Random resten av oppholdet vårt, og heldigvis var det ingen som la merke til at Manic Street Preachers tilfeldigvis ble spilt med låten Tsunami...

 

Sosialt Reiseliv
Lik oss på Facebook og få alle våre
nyheter først!

Bli aktiv deltaker!

Del din ferieopplevelse om et reisemål, gi tips om shopping, restauranter, attraksjoner og severdigheter. 

Du kan også benytte muligheten til å stille spørsmål eller bare gi ros eller konstruktiv kritikk. På forhånd takk.