A wise man will climb Mt Fuji once; a fool will climb Mt Fuji twice.

Dette reisebrevet handler om hvordan det er å klatre opp på toppen av Japan. Det skal sies med en gang at du slipper å gjøre det alene. Hver eneste dag er det ca 5000 japanere som prøver seg. I alle fall i den offisielle klatreperioden som representeres av månedene juli og august samt de ti første dagene i september.

---

---

Vi i Reiseplaneten var på jakt etter den ultimate hiking-turen for turister og etter mye research valgte vi Fuji-san som mål. Reiseplaneten tok utfordringen 156 år etter at Rutherford Alcock som den første kjente "utlending" besteg toppen. I dag sies det at utlendinger utgjør ca 30 % av alle klatrere.

Fuji-fjellet, eller Fuji-san som man kanskje mer korrekt skal si, i alle fall hvis man skal benevne fjellet med en viss ærefrykt, er Japans høyeste fjell og strekker seg 3776 meter over havet. Fuji-san er tilbedt som en helligdom i shintoismen og betyr noe helt spesielt for folk flest i Japan. Få fjell er mer avbildet i kunst og det er skrevet et mylder av bøker om fjellet.

Komme seg til Japan og Tokyo

Turen begynte litt skjevt. Vi klarte utrolig nok å rote oss ut i feil terminal i Helsinki hvor vi hadde vår første mellomlanding.  Det medførte en viss hektisk aktivitet gjennom ny håndbagasjesjekk og påfølgende passkontroll og likevel rekke boardingen på neste fly som skulle ta oss til Japan. Etter enda en mellomlanding, denne gang i Fukuoka, landet vi 19 timer etter avreise fra Oslo Gardermoen på Haneda Airport i Tokyo. Så startet vår innspilling av Lost in Translation.

Det er ikke til komme bort fra at man føler seg litt bortkommen første gang man ankommer en ny og stor flyplass. Heldigvis hadde vi forhåndskjøpt bussbilletter som tok oss nærmest direkte til hotellet i Shinjuku i Tokyo. Problemet var bare at det sto Narai Airport (en annen flyplass i Tokyo) på bussbilletten. Amatørtabben medførte en plutselig lyst til å forstå japanske skrifttegn, i alle fall nok til å tyde busstabellen i ankomsthallen. 

Med litt hjelp fikk vi kjøpt riktige bussbilletter og behovet for å slenge seg ned på hotellrommet hadde nå vokst til enorme dimensjoner. Nettopp derfor blir situasjonen absurd når den lille jenta i resepsjonen forteller at vi ikke har noe rom. Og underlig nok kan hun plutselig ikke lenger engelsk når du lettere oppskjørtet prøver å si at det må være en gedigen (les idiotisk) misforståelse. Pulsen var i dette tilfellet oppe i 3776 slag i minuttet, (du tok den med 3776 slag?)

Jeg var nå kommet i en slik situasjon hvor det var lurt å huske at man var i Japan. Her er det sosialt selvmord å heve røsten og skrike ut sine forbannelser. Selv om det er som føles mest riktig.  Uansett, 16000 kroner senere var vi i alle fall på rommet. La oss håpe at Eurocard holder hva de lover og refunderer beløpet.

Her er baktroppen av klatregjengen vår. Skiltingen var upåklagelig hvis man av en eller annen grunn skulle gå alene

Appropå liten jente i resepsjonen. Når sant skal sies er det ikke sikkert at hun var så ung. Det er nemlig umulig for oss nordmenn å gjette alder på japanere. "Ungdomsskole?"  "Nei, jeg studerer språk på Universitetet".  Det var svaret vi fikk når vi spurte en hyggelig jente i "klatreteamet" vårt om hennes alder på toppen av Fuji.

Denne språkstudenten var en av mange som møtte opp i resepsjonen på keizo hotel plaza Tokyo klokken 0700 torsdag morgen. Vi skulle alle på toppen av Fuji og gruppen fremsto som alle kosmopolitiske globalisters våte drøm der vi sto. En far og datter fra Tyskland, (håper det var datteren i alle fall), en singel fyr fra Spania (Mallorca), et kjærestepar fra Nederland, to godterispisende og blondineblekede ungjenter fra England, en høy kar fra Danmark og en større gjeng fra Japan. Og oss to fra Norge da.

Reise fra Tokyo til Yoshida-guchi og Mt Fuji

Reiseplanen var bestemt på forhånd og besto av avreise fra hotellet og tre timers kjøring til Yoshida-guchi, ca 2300 meter over havet. Dette er Fujifjellets 5. stasjon. Det er selvsagt mulig å gå fra bunnen av, men det føles som en meningsløs beslutning, og ikke noe vi på noen som helst måte anbefaler oppegående mennesker.

Ikke bare fordi det forlenger turen noe grusomt. Det er heller ikke noe å se før Yoshida-guchi hvis du da ikke har en forkjærlighet for trær.

Yoshida-guchi er startstedet for tusenvis av mennesker hver dag, i alle aldre og alle fasonger. Her bobler det av energi og forventninger...og litt frykt

Fra Yoshida-guchi, hvor forøvrig det myldret av mennesker klokken 1000, skulle vi gå 3-4 timer til hvilestedet nær 8. stasjon. Basecampen ligger på ca 3100 meter. Der ble det servert "internasjonal" middag. Hvordan spiser egentlig man hamburger med spisepinner? Og så skulle vi sove i 4 timer.

Rommene var sovesaler hvor ca 40 stykker ble innlosjert på hvert rom og hvor hver og en av oss fikk ca 1,6 m² til rådighet. Fra 8. stasjon er det ca 6 timer til toppen og veien videre kan best beskrives som bratt.

Japanere er rare

Naturligvis er det noen japanere som trekker pokemon-manien litt lenger (eller høyere). For eksempel helt til topps av Mt Fuji.

Japanere er rare. Jeg tillater meg å skrive det i trygg forvissning om at japanere også synes vi europeere er minst like rare. Dessuten er japanere små. Det samme er tilsynelatende hestene deres også. På vei opp Mt Fuji møtte vi disse trofaste "småtassene" (hestene altså) bærende på folk som var for slitne til å komme seg tilbake til basecamp 5 etter å ha besøkt toppen av Mt Fuji. Det skal sies at mange antagelig bare ville ha seg en ridetur også.

I Yoshida-guchi vil du se japanere fra 6 år til over 100 år. Alle med mål om å bestige hele eller deler av Fuji-san. Men selv om du går sammen med barnehagebarn (så var det det med japanere og alder da) så ikke tro at dette er en lett løype. For japanerne er et folkeslag med jerndisiplin. Gjerne med en oksygenflaske på innerlomma som man tar et magadrag av når høyden blir for plagsom.

Mottoet er tilsynelatende at man går til man stuper. Og man prøver seg på Fuji-san i alle kroppsfasonger og antrekk. De fleste ulastelig antrukket som mer eller mindre erfarne fjellfolk. Men noen klatret som pikachu (japaner selvsagt), uten at dette så ut til å forundre noen. Enkelte gikk i shorts og sandeler. Noe som for oss føltes upraktisk med tanke på at temperaturen om natten sank til nærmere 0 grader celsius.

En ung dame i vår gjeng gikk forøvrig i skinnbukse og basketsko, med en penjakke hengende over armen hvor hun bar en bærepose. Hun gikk overraskende nok til topps så lett som bare det, og var dessuten førstemann (kvinne) ned.

Uforutsette utfordringer på Mt Fuji

Personlig hadde jeg noen helt bisarre opplevelser. 6,5 time fra toppen ble jeg informert om at mine fjellstøvler så ødelagte ut. Og sannelig, begge sålene var bokstavelig talt på vei vekk fra støvlene. Psykologisk var det nå viktig for meg å ikke tenke på dette. Jeg hadde ingen intensjoner om å avbryte turen. Heller gikk jeg i sokkelesten. Jeg hadde tross alt reist jorden rundt for å bestige Japans høyeste fjell.

Problemet var bare at 5000 veloppdragne japanere skulle opp på fjellet samtidig, og ingen unngikk å minne meg om at støvlene mine så ødelagte ut.

Strips og gaffa-tape er uvurderlig for en fjellturist

Når man blir sliten tenker man gjerne litt ulogisk. Jeg vurderte absolutt muligheten å bestige fjellet i sokkelesten dersom fjellstøvlene takket for seg. Imidlertid ble det aldri aktuelt å gjennomføre den planen siden sokkene mine forsvant i sovesalen. Og det er faktisk ikke mulig å begynne å spørre hvem i 40-roms sovesalen som hadde pakket med seg mine svette sportssokker i sekken.

Løsningen ble derfor en gedigen rull med gaffatape som jeg med jevne mellomrom surret rundt skoene. Prosedyren måtte gjentas jevnlig siden Mt Fuji er et vulkanfjell med mange steiner. Moralen er; sjekk utstyret FØR turen begynner.

Det er bratt opp de siste høydemeterne av Mt Fuji

Det er langt å gå hundre høydemeter. Og enda brattere skal det bli når natten kommer...

Fra basestasjon 8 var det mange i teamet vårt som ga seg. Og i andre team også. Jeg vil anslå at 20 % av deltakerne hoppet av turen her. Våre britiske venner var blant disse. Som enkelte andre "klatrere" var dette utrente og uerfarne personer, og hvis det er lov å si det, overvektige personer.

Uten å høre nedlatende ut så vil jeg si at dersom du skal opp Fuji-san så skal du ikke droppe middagen til fordel for kun sjokolade. At våre britiske teammedlemmer også droppet solkrem og fikk hud av samme farge som solen vi opplevde på toppen av fjellet gjorde heller ikke klatreturen enklere for deres del.

Fra basecamp 8 startet vi klokken 2200. Vi nikket lett til en japaner som slet med å få av seg munnbindet for å røyke sin sigarett mens vi kledde på oss de varme klærne.

Sjekkliste før toppen skal nås:

• Hodelykt (som garantert forsvinner senere i ferien)
• Moods of Norway fleece på overkropp (eller noe annet varmt)
• Vindtett jakke
• Frokostmatpakken lagt i sekken
• Kjøpt vann og lagt i sekk
• Vært på toalettet
• Kjøpt annen mat og sjokolade siden frokosten ikke så så god ut

Japan er et kapitalistisk land og smarte nok til å sørge for at jo høyere du klater, desto dyrere blir det å kjøpe drikke. Drikke kjøper man gjerne i automater, som er innretninger japanerne elsker. Automater og utsalg finnes over "hele" Fuji.

Prisstrukturen er lik når det gjelder toalettbesøk. Jo høyere du klatrer, desto dyrere blir det å tisse på et "offentlig" toalett. Og med "5000" samtidig klatrere har du ingen sjanse til å late vannet "i løypa". Dessuten er Fuji som sagt et vulkanfjell, og antallet busker du kan gjemme deg bak er så godt som null. 

Målet var naturlig nok å nå toppen før soloppgang. På en klar dag kan du visstnok se helt til Tokyo. Løypa til Fuji summit fra basecamp 8 er bratt for å si det mildt. I lange rekker så vi mennesker ovenfor og nedenfor oss, det hele var som et skue av ildfluer. Vi gikk i en hastighet på litt over hundre høydemeter i timen.

Fuji-san krever mye, men gir så meget mer

Litt før klokken 0400 var de siste 650 høydemeterne fullført og vi sto på toppen - eller? Faktum er at toppen av Mt Fuji ikke er toppen. Den høyeste toppen er på andre siden av krateret 45 minutters gange unna. Halvparten av teamet ble igjen på Summit Kusushi, mens vi andre startet "løpeturen" for å komme til Japans høyeste punkt før solen sto opp.

Mektige Fuji-san lager en perfekt skygge av seg selv i soloppgangen. Er du riktig trett så tror du nesten at du har klatret opp feil fjell

Og for en belønning. En nærmest magisk stemning oppsto. Vi kunne formelig kjenne en samhørighet med alle de andre som også hadde kjempet seg til toppunktet for å møte soloppgangen. Fuji-san belønnet oss alle med å sende en enorm skygge av seg selv og skapte med det et tvillingfjell.

I ettertid forsto vi at vi var fantastisk heldig med været. Helt vindstille og ikke en sky. All tretthet forsvant, alt slitet var glemt. I følge guiden vår var det kun 1 av 5 turer som gir en mulighet til å gå rundt krateret.

Magisk utsikt fra Summit Kusushi på toppen av fjellet Fuji. Her er vi virkelig på Japans tak

Vi fortsatte så rundturen rundt krateret og startet turen ned etter en liten rast på Summit Kusushi. Som dannede mennesker har japanerne ordnet med noen bulldozere for å lage en annen vei ned. Det vil være nærmest umulig å gå samme vei ned siden strømmen av klatrende japanere er konstant døgnet rundt.

Men ikke tro at "bulldozerstien" ned er enkel. For mange var det nettopp hjemreisen som var hardest. Ikke bare har du gått i mer enn et halvt døgn. Du belaster også muskler du kanskje ikke engang trodde du hadde. Uansett, to timer tok turen tilbake til Yoshida-guchi. Men vi gikk fort. For noen tok turen minst det dobbelte.

Nakenbading i Onsen

Tre timer etter at sisstemann hadde kommet velberget til basecamp 5 satt vi i en Onsen, dvs. et nakenbad i Japan, (ja da, menn for seg, og kvinner for seg), fulle av gode minner og herlig mestringsfølelse. For oss uerfarne ble seansen naturlig nok noe usosial, men det var absolutt greit om du forstår. Interessant nok bærer man badehåndkledet på hodet (slik at det ikke blir bløtt vil jeg anta), mens man hoppe fra "pool" til "pool". Temperaturen der vi var varierte fra ca 29 grader til 41 grader i de ulike bassengene. Siden badehånkledet var på størrelse med et A4-ark var det ingen sak å ha det på hodet. Det var naturlig nok vanskeligere å tørke seg helt tørr.

Konklusjon: Dette var en helt fantastisk opplevelse som vi ikke ville vært foruten. Men vi forstår godt ordtaket om at "a wise man will climb Mt Fuji once; a fool will climb Mt Fuji twice".

---

Turen opp Mt Fuji ble bestilt av Japanspesialisten i Oslo (super service) og gjennomført av Sun Rise Tour i Japan. Pris mellom 3000 og 4000 kroner som dekker buss til og fra Tokyo, engelskspråkelige guider, middag og frokost, "overnatting" på basecamp 8 og bading på en Onsen.

Turen passer for alle som tåler en lang marsj, fra 14 år og oppover. Det er en viss fare for fallende stein hvis du er uheldig med været, men vi opplever ikke turen som spesielt farefull. Men det er en tøff opplevelse. Derfor er det så deilig å vite at man har besteget Japans høyeste fjell.