Yepp, endelig er vi på New Zealand.
Etter start fra Oslo via Helsinki, og det påfølgende stoppet i Singapore. Jeg skal bare kort oppsummere Singapore:
Jeg fikk influensa under avreise fra Norge, og influensa i 32 varmegrader er ikke noe kult! Airconditioning er stas, men den gjør ikke akkurat influensaen noe bedre. 2 dager stort sett på hotellrommet i Singapore var resultatet. Vi fikk oss en sightseeing rundt byen den siste dagen, og jeg må si at hvis man ikke er interessert i shopping så kan umulig Singapore være noe for deg. På sightseeingbussen var det eneste de opplyste om shoppingsenter i nærheten av der bussen til enhver tid stoppet.... og det var MANGE shoppingsenter. Vi kjorte dog forbi restauranter som hadde fine navn som FOOK ON og FOOK YUE i Chinatown, og i hotellet vårt lå Cream Of Sum Yun Gai hvor jeg spiste Kao Pao Blao mmmmmm.... Uansett så er vi nå på NZ, i Christchurch, her er det fint i lufta og rundt 20 varmegrader, noe som er ok tatt i betraktning at det begynner å bli høst her, det blir varmere etterhvert som vi kommer nordover. Så i morgen skal jeg for første gang prøve meg på å kjøre på feil side av veien, sitte i feil side av bilen, ratt på feil side og girstangen på feil side, lurer på hvor mange ganger jeg kommer til å sette meg inn på venstre side for å kjøre av gårde..... Selvsagt skal jeg tegne alle forsikringer som går an i tilfelle jeg faller tilbake til det vi kaller normal kjøring hjemme. BANZAI!
Yepp yepp folkens, nå har vi vært her en liten stund. Vi er fremdeles på Sørøya, har kjørt rundt 2500 kilometer på en ukes tid, rundt 30 mil per dag har vi klart. Vi har sett sinnssykt mye, naturen her er utrolig varierende. Kjøringen på feil side av veien går relativt greit, det har ikke vært noen store hendelser enna, men de kommer vel kanskje når jeg begynner å bli vant til kjøringen. Eneste greia er vel det at når jeg skal svinge og bruke blinklys så blir det som regel til at jeg setter på vindusviskerne. Skal jeg til venstre setter jeg dem på fulle mugger, og skal jeg til høyre setter jeg dem på intervall... men jeg føler at jeg varsler all trafikk rundt meg at jeg skal svinge ved at jeg setter på viskerne før jeg setter på blinklyset for å vise hvilken retning jeg tenker å svinge.
Tanja er kartleser og smånervøs passasjer, vi har bare kjørt feil èn gang til nå og det var min feil. På kartet står det byer oppført, problemet er bare at noen ganger består ”byene” kun av 2 hus og 1 hund, ser man feil vei så kan man misse avkjørselen som skulle vare ved det kartet beskriver som en by... fartsgrensen er 100 stort sett alle steder, til og med på grusveier. For hver sving er det et skilt med anbefalt fart gjennom svingen, og legger man på 10 kilometer på den farten klarer man seg bra. Man må bare være obs på at New Zealand også har fartskamera langs veiene, ikke sånne som i Norge, men kamera som flyttes rundt. Bøtene er omtrent 1/3 av Norges.
Det finnes ingen giftige dyr på NZ, men istedet finnes det en artig liten skapning, nemlig sandflua. Hvis dere kan tenke på en hissig mygg krysset med en klegg som lager merker så store som tyttebær, og som klør så ille at man våkner opp på natta og vil helst amputere hele beinet, da har dere sandflua, og den er over alt. Og når vi først snakker om ting som er over alt, tror du ikke de spiller Kurt Nilsen her nede også, ser ikke ut som om man kan reise til andre siden av jorden en gang for å bli kvitt Shes So High. Jeg spurte i butikken om de hadde hørt om Kjartan, men det hadde de ikke....
Høydepunktene så langt har vært Mt Cook, Haast Pass og Vestkysten fra Greymouth til Westport. Mellom Haast og Greymouth er det også fint, men den dagen regnet det uavbrutt, og da snakker vi om regn i bøtter og spann. Vi skjønner hvorfor de har regnskog her...
Vi er nå på nordspissen av Sørøya, ved Abel Tasman nasjonalparken, skal også være fin, men tror du ikke at det regner igjen, men vestkysten er kjent for det. I morgen skal vi kjøre til Kaikoura på østkysten, der skal vi endelig få svømt med delfiner, forhåpentligvis hvis været er ok så skjer det på søndag. Så reiser vi til Nordøya, vi håper at været er litt mere stabilt der. Temperaturen er i alle fall ok, det har vært rundt 16-20 grader hele tiden. Alt er bra med oss, bortsett fra alle sandfluestikkene. Russel the friendly dog hilser, eieren av internett sjappa på en måte, får han ikke litt klapp av og til er det automatisk sperring av tastaturet ved at han legger snuta oppi.... bikkja er en Harrier, mellomting av en Beagle og en foxhound, litt som en drever på sterioder egentlig. So long and rock n roll!
Sist dere hørte fra oss så var vi på Sørøya, på vei mot Kaikoura for å svømme med Delfiner.
Vi fikk kommet oss ut og svømt med en skokk delfiner, disse delfinene var det jeg tror heter Tumlere på norsk, utrolig lekne delfiner, masse hopping og greier. Vi fikk svømt med en flokk på rundt 300 stykker, det å ligge i vannet når en hel skokk med delfiner svømmer rundt deg er ubeskrivelig. De ville leke og da var det om å gjøre å svømme i sirkler, dykke under, rulle, synge i snorkelen ( de liker lyder, så jeg satt i gang med min verste falsett, og det likte de for de var flere som sjekket meg ut som om å få bekreftet hva slags idiotisk landdyr dette var). En opplevelse hverken jeg aldri vil glemme. Skal man svømme med delfiner er Kaikoura det sikreste stedet å gjøre dette. Det er et must å booke på forhånd siden det kun er ett selskap som har konsesjon til å drive med dette. Man er veldig oppmerksomme på å verne om delfinene og å forstyrre dem minst mulig. http://www.dolphin.co.nz/kaikoura/ er firmaet som driver med delfinsvømming.
Uansett så kom vi oss til ved å fly med Quantas fra Christchurch til Auckland, der vi fikk en ny bil, det første jeg tenkte da vi fikk bilen var: "Dit is a fery toit car, its looks like its been in a unfortunate schmelting accident"... det var en GULL farget Nissan Pulsar. Med manuell girkasse denne gangen, bare for å gjøre det hele mere interessant. Og tror du ikke at, etter endelig å ha mestret det å blinke uten å slå på vindusviskerne på den andre bilen, at den nye bilen hadde blinker/visker på RIKTIG side denne gangen, så nok en gang var vi i gang med visking/blinking. Ikke det at blinking betyr så mye på New Zealand, det virker som om folk anser blinklys som tilleggsutstyr her på øya. Et annet viktig utstyr virker å være eksosrør så store som avløpsrør, samt det å kjøre turboen på høyest mulig trykk slik at det høres ut som om Darth Vader hoster hver gang de skifter gir.
Vi kom oss på veien mot kysten, men ombestemte oss så vi kjørte rett mot Rotorua med en gang. Rotorua er kjent for alle sine geotermiske områder, masse kule greier å se, og masse råtne egg i lufta.
Vi bodde på et hotell der vi i bakhagen rett under vår veranda hadde et stort geotermisk område med en geysir og masse boblende gjørme, og igjen lukten av råtne egg. Hele natten igjennom trodde jeg det var en stor mann med currymage som stod under verandaen vår og prompet, den lukta glemmer man ikke så lett. http://www.hellsgate.co.nz/
Vi dro til Tongariro nasjonal park via Taupo, i Tongariro spilte de inne en god del scener fra Ringenes Herre, selve området har mange vulkaner og stash, Mount Doom, The Black Gates og andre locations ble filmet der vi var. Selvfølgelig måte været slå om, så de området vi skulle til, østkysten, fikk masse regn. ( Vi slapp unna en tornado med noen timer på sørøya, og litt senere nå rett for påske slapp vi unna et lokalt orkanbelte). Vi endret planene våre igjen og kjørte oppover mot Bay Of Islands, som er helt nord på NZ. Vi var heldige og fikk masse pent var der oppe. Cape Reinga helt nord på New Zealand er et must, veien opp dit er lang men verdt hver kilometer. Landskapet og utsiktene er fantastiske. Det eneste som er uvant er at det er mye mere folk på nordøya, så vi fikk ikke helt roen.
Vi kjørte nedover igjen og er nå på østkysten ved Gisborne, her har vi slappet av hele påsken, i morgen så drar vi til Napier for vi setter kursen tvers over mot Auckland. Vi reiser til Tahiti fredag .
Det er ikke så store forskjeller mellom Norge og NZ, men en del finnes det, og jeg skal forklare: Big Mac er fremdeles Big Mac, og vi har ennå ikke vært på Burger King. I Norge er det altfor mye fotball på TV, her i landet er det rugby 24 timer i døgnet. I stedet for Royal League så heter det Super 12. Og jeg har fremdeles ikke fått med meg hvordan de får til å gå i offside i rugby.
I Norge er det altfor mye fotball på TV, her i landet er det rugby 24 timer i døgnet. I stedet for Royal League så heter det Super 12. Og jeg har fremdeles ikke fått med meg hvordan de får til å gå i offside i rugby.
I Norge er det altfor mye fotball på TV, her i landet er det rugby 24 timer i døgnet. I stedet for Royal League så heter det Super 12. Og jeg har fremdeles ikke fått med meg hvordan de får til å gå i offside i rugby. I Norge ser vi mye på skøyter, vi var en gammel storhet, men skøyter er jo kjedeligere enn å se Vålerenga spille Royal League-kamper. Her i New Zealand er de også gamle storheter i en annen utrolig kjedelig "sport", nemlig cricket, er det ikke rugby på tre kanaler, så er det cricket på to og rugby på en. Er man uheldig å havne på et motel med bare tre kanaler så kan det bli litt kjedelig om man vil se TV, vi har lært oss å finne moteller med Sky Movies, det er ok.
Sist det kom mail fra meg/oss så var det påske og vi var på New Zealand. Vi hadde omtrent en uke igjen av NZ oppholdet. Egentlig ikke så mye å berette fra den biten. Etter påske dro vi via Napier, en by kjent for sine Art Deco bygninger, fint der. Vi kjørte videre til Matamata, eller Hobbiton som denne byen kaller seg. Det var rett ved denne byen at scenene fra Hobbiton i Ringenes Herre ble spilt inn, og vi dro selvfølgelig på tur dit. Bonden som eier landet der Hobbiton er/var lar selvfølgelig ikke folk labbe rundt på området sånn uten videre, man må betale for å se selvfølgelig, bonde med businessans det der. 250,- per person, og vi regnet ut at han hadde minst 100 personer per dag, og da tar vi ikke i noen særlig, så dere kan selv regne ut hvor mye han tar inn på dette.
Selve stedet var kult, mye er fjernet selvfølgelig, bare 17 hobbithull er igjen, og disse er ikke så mye mere enn hull i bakken. Men festtreet er der, festplassen er der, innsjøen, og Bags End er der. Ikke så mange Hobbiter og se, men likavel et fint sted, spesielt for Ringenes Herre-fans!
Vi bestemte oss for å ta et par dager i Auckland også, det er en fin by, siden sist vi var der har de lagd et slags Aker Brygge-sted nede ved havnen der det tidligere var båtverft. Det ble bygget i forbindelse med Americas Cup for en del år siden.
Det var med tungt hjerte vi forlot vår gullfargede Nissan, og NZ for denne gang, og sikkert for siste gang. 7000 kilometer og tusenvis av inntrykk fikk vi i alle fall med oss. Tahiti var neste, fikk ikke noe godt inntrykk av Air Tahiti Nui. Sure flyvertinner gjør ikke underverker for turen.
Tahiti mottok oss med blomsterkranser, hulamusikk og transfer til hotellet. Selve hotellet var meget fint og beliggenheten var bra, stranden var fin, vannet var nesten for varmt og snorklingen rett ved stranden og utenfor var fantastisk. Vi slappet egentlig bare av i 6 dager der.
MINUSET ved Tahiti er følgende:
Det er franskmenn der, MANGE franskmenn der siden dette er Fransk Polymesia sier dette seg selv. Alle prater fransk, og som kanskje noen av dere vet så kan franskmenn være litt leie å ha med å gjøre. Kan du ikke fransk så blir de sure og tverre. Og de snakker motvillig littegrann engelsk. Ga du en beskjed til resepsjonen så kunne du være sikker på at den ikke ble fulgt opp eller mottatt i det hele tatt. Ikke èn hyggelig franskmann traff vi. Tahiti er DYRT, med stooooore stooooore bokstaver. Peanøttene på rommet kostet 70 kroner for en liiiiiiten boks. Hele Tahiti er utrolig dyrt, ikke noe sted for folk med et normalt budsjett. Det er fint på Tahiti, det er ikke det, men det er alt for dyrt. Dra heller til Maldivene, minst like fint, mindre franskmenn og mye hyggeligere folk der. For å runde av det hele ble vi frastjålet toalettmapen vår med alle medisinene våre den siste dagen, vi oppdaget dette når det var noen timer til flyet gikk. Og det ble en del panikk når vi måtte få tak i medisiner og stash før vi satt oss på flyet. Ikke det at det fantes noen medisiner så sent på døgnet. Vi satte oss på flyet med 5 tabletter til meg og ikke så mye annet.
Vi fløy med LAN Chile fra Tahiti til Påskeøya, et meget bra flyselskap, siden jeg har til nå fått nødutgang på hver eneste flight vi har vært på med dem. Påskeøya er liten, den er så liten at det bare er 4000 mennesker på hele øya som ikke er mere enn 180km2 stor. Det er den mest avsidesliggende øya i verden, ikke noe annet rundt enn sjø. Tahiti er 4000 km unna og Chile er 3750 km unna. Øya har èn minibank og den tok selvfølgelig ikke VISA, så plutselig hadde vi 2000 pesos (20 kroner) og 1 Dollar (7 kroner) i lomma. Banken kunne ikke gi oss penger på kortene våre fordi at vi måtte si i fra til banken vår at vi skulle til utlandet, noe ikke vi hadde tenkt på i det hele tatt. Vi tok en rundtur med guide den dagen sammen med fem andre turister. Iblant dem var en hyggelig amerikansk dame, som etter å ha overhørt at vi ikke hadde penger tilbød seg å låne oss 100 dollar, og at vi bare kunne sende pengene til henne per post når vi hadde fått tak i. Ikke trodde vi at det fantes slike personer i verden lengre, men hun insisterte selv om jeg forsøkte å få henne til å se på meg ordentlig først slik at hun var sikker på hva hun gjorde. Hun gav oss 100 dollar og adressen sin, hun trengte ikke vår....
Vi fikk etterhvert tak i penger i en liten hytte der de vekslet penger, de skulle ha 15%(!!!!) kommisjon, men vi ville helst betale tilbake den snille damen med en gang. Mennesker som henne vokser ikke på trær. Hun fikk pengene, selv om hun ikke ville ha dem før den dagen vi skulle reise (vi reiste på samme fly) det kunne jo hende at vi ville få bruk for dem mente hun.
Folkene på øya var utrolig hyggelige, så hyggelige var de at vi ikke klarte å klage på et av verdens mest råtne hotellrom, selv om hotellet beskrev seg selv som øyas fineste. Det finnes forøvrig kun lokale hoteller på øya, litt befriende at det ikke finnes en eneste internasjonal hotellkjede på øya. Noe som bidrar til at øya føles ganske ”genuin”.
Det å være på Påskeøya, er helt utrolig. Spesielt når man reiser rundt og ser på Moaiene, de hodene som de fleste har sett og forbinder med øya. Egentlig er disse hodene lokalisert i et steinbrudd, de er ikke ferdige ennå, de ble forlatt der når øyas beboere slutten å produsere dem etter en krig mellom øyas to stammer. Opprinnelig så ble disse store kroppene transportert ut mot havet der de ble satt på store altere (ahu), vel på plass på alteret ble det satt i øyer i hvit korall og sort stein, først da reprensenterte moaien en person, stort sett en viktig person som lå begravet ved føttene til moaien. Samtlige 270 moaier på mange forskjellige ahuer rundt på øya ble veltet ved den store krigen. De moaiene som står oppe nå er restaurert, og de man ser som er halvveis begravet er ikke en gang ferdige.
Øya er helt utrolig, dere må nesten se bilder for å forstå hvor utrolig det er. Påskeøya er det stedet som har gjort størst inntrykk på oss til nå på denne turen. Et sted jeg allerede nå ønsker meg tilbake til, atmosfæren på stedet er unik, virkelig et sted utenfor allfarvei.
Påskeøya er et av de mest fantastiske stedene vi noensinne har vært, både på grunn av alle steinfjesene, vulkanene og ikke minst på grunn av folkene som bor der. 2800 av disse er Rapa Nui, det vil si at de regner seg som etterkommere av de originale øyboerne. Og de fleste av disse synes Thor Heyerdahl var en storveis mann. Når vi sa at vi var fra Norge lyste de opp og sa "Thaar Heierdaaaaal" og smilte.
Og vi var endelig kvitt franskmennene. Vi fikk faktisk noen av de medisinene vi trengte på det eneste apoteket på øya uten å kunne et eneste ord spansk, det vil si noe kan vi jo, men ikke så mye at vi kan bestille medisiner. Vi har vel egentlig blitt veldig glad i alle chilenere som vi har møtt, de er vennligheten selv, og kan de ikke engelsk og vi ikke spansk, så er det bare å fekte med armer, si noe spansk, plukke opp ord av den spanske ordflommen som kommer mot oss, så får vi som regel det vi skal ha. Chilenere er vennligheten selv.
Vi har nå kommet oss til Santiago De Chile.
Bare en liten stopp før vi flyr videre til Ecuador og Galapagos. Litt av et sjokk å komme til en så stor by, men igjen; folkene her er utrolig vennlige og hjelpsomme selv om de ikke kan et ord engliiiish.
Bare en liten stopp før vi flyr videre til Ecuador og Galapagos. Litt av et sjokk å komme til en så stor by, men igjen; folkene her er utrolig vennlige og hjelpsomme selv om de ikke kan et ord engliiiish.
Litt spansk for ikke-viderekomne:
Hvis servitøren synes at dere har sølt litt mye på duken, og du vil løse opp stemningen litt, da sier du "Dos puerces" og peker på deg selv og partneren. Dette betyr "To griser".
Hvis du er på en suvenirsjappe og vil si at du ikke har mere plass, eller prøve å få den snille personen til å forstå at du ikke kan kjøpe selv om du vil: "No tengo espacio en mi pantalones" som betyr "Jeg har ikke plass i buksene mine" dette funker bra.
Hvis du bare generellt vil løse opp stemningen hvor som helst er det bare å si: PISCO SOUR!!!! Pisco er nasjonaldrikken her, en slags god flybensin som de blander med alt mulig. Min favoritt og de fleste andre sin er Pisco Sour, som altså er en flybensin med limejuice. Alle vet hva dette er og når du sier dette så sier alle andre også "PISCO SOUR!!!!" og så ler de seg ihjel.
Denne episodes bokanbefaling er Jan Merrells "Life of Pi" som handler om en indisk gutt som forliser i Stillehavet og havner i en livbåt sammen med en bengalsk tiger, en sebra, en hyene og en orangutang. Facinerende liten bok.
Vi har egentlig ikke så mye mere å fortelle om Santiago, byen så fin ut den og folkene var hyggelige.
Det var en litt bisarr opplevelse å sitte i taxien på vei ut til flyplassen, taxien hadde på en lokal radiostasjon, og ut av intet dukker Sondre Lerche opp! Joda, smurfegutten har nådd helt ned til Chile. Koselig for Sondre det, han er jo flink. Og på taxfreen stod M2M sin siste skive som lyttekopi, tror ikke de helt har fått med seg at den gruppen opphørte for en stund siden.
Vi fløy i alle fall uansett fra Santiago til Guayaquil i Ecuador. En totalt uspennende by der vi måtte vente et par dager før vi kunne fly videre til Galapagos. Byen har lite sjarm, er altfor varm og fuktig, har alt for mange biler som bruker hornet konstant, tror det er en slags kommunikasjonsgreie bilene i mellom, for de bruker hornet på vei inn i kryss, på vei ut av kryss, på vei forbi andre biler, når de skal svinge ut av veien, når de skal svinge inn av veien, taxiene bruker hornet for å få kontakt med kunder osv.... temmelig slitsomt. Taxiene er forresten en rar mix av ekstremt gamle Ladaer og Datsuner fra 70-tallet, de henger sammen med teip og stor gudstro fra sjåførene. Og alle kjører selvfølgelig som om de skulle ha grimme Erik i hælene.
I Ecuador har de en stor elektrisk kjede som heter Durex, og en brødtype som heter Bimbo.
Etter litt venting i denne byen var det endelig klart for å komme seg ut til havet og Galapagos. Flyturen tar bare 1 og 1/2 time, det er to flyselskaper som flyr til Galapagos: Tame og AirGala. Vi fløy med Tame, bra og nye fly.
På Galapagos ble vi møtt av guiden vår Raul, en naturalist som snakket ganske dårlig engelsk, og hans tonefall var facinerende likt Thor Heyerdahls, bare med spansk brytning.
Båten var stor og fin, 16 passasjerer. Man er jo alltid litt spent på hvem man havner på tur sammen med, og vi var ikke 100% heldige. Det viste seg at av 16 stykker så var det 12 (!!!) italienere, 8 av disse i samme gruppe, men de 4 andre hang seg jo snart på denne gruppen. I tillegg til oss var det et amerikansk par, forholdsvis unge, de holdt seg stort sett for seg selv, ingenting kunne imponere dem, ikke noe var stort nok, og sola og strendene holdt de seg langt unna fordi at det var varmt og de hadde fått det for seg at det var sandfluer der. De spiste heller sjeldent sammen med oss andre, de spiste èn middag, ble sjøsyke den første natten (noe de fleste ble), og trodde derfor at det var maten det var noe galt med.
Italienerne insisterte på at alt skulle foregå på spansk, siden de kunne få med seg hva som skjedde da, første dagen ble de meste sagt på spansk, så oversatt til Italiensk, dette tok stort sett hele informasjonstiden, og til slutt fikk vi ettminuttsversjonen på engelsk. Både vi og amerikanerne tok dette opp med guiden, og det ble rettet på dag 2, noe som resulterte i tolv meget sure Italienere. Hadde det vært hester på noen av øyene ville jeg blitt nervøs for å få et hestehode i sengen. Pluss at han ene Italieneren liknet mye på Christopher Walken, noe som gjorde han enda skumlere. Etter et par dager var alt bra, selv om de fleste ikke kunne et ord engelsk så fikk vi kommunisert med noen av dem.
Selve turen med båten var litt strevsom de første dagene, tar litt tid før man får på seg sjøbeinene og kvalmen gir seg. Vi var innom ni øyer til sammen, noe som tilsier at vi kjørte rundt 400 sjømil. Vi kjørte mellom øyene på natten, det var rundt seks timers båtkjøring per natt, så det var ikke alltid at det ble mye søvn. Vi var oppe rundt 0600 hver dag. Frokost. Ut i lettbåt og inn til den øya vi hadde kommet oss til, se på dyr og natur. Tilbake til båten. Snorkling. Lunsj. Slappe av på dekk. Ny tur til øy, eller vi beveget oss til et annet sted på øya. Snorkling eller ny tur for å se på dyr. Middag 1900. Og man stupte som regel i seng klokka 21. Videre til neste øy.
Hvis man ikke er interessert i dyr/natur så bør man glemme å dra til Galapagos. Men er man interessert så er det paradis. Samtlige dyr er så tamme at man snubler over hekkende fugler på stien man går på, sjøløvene kommer bort for å snuse på deg, iguanaene ignorerer deg inntil du har kameraet opp i nesa på dem, da flytter de seg èn meter. Når man dykker/snorkler i sjøen så er det massevis av fisk selvfølgelig. I tillegg så snorklet vi med skilpadder og haier, rokker og mantaer. Vi lekte med sjøløvene, og da mener jeg at sjøløvene kom bort til oss, kikket på oss, blåste luftbobler mot oss og utfordret oss til å leke. Noe av de kuleste vi noensinne har gjort, og en opplevelse som vil stå som et høydepunkt på hele reisen. Sjøløver er kule!
På land var det fugler i alle former og farger. Favoritten ble blåfotsulen (på engelsk heter den Blue Footed Boobie, noe som tilsier mange vitser om den fuglen), en sule-art med blå føtter som de stolt danser med og viser til alle som går forbi.Det finnes ogsa rød utgave og en maskert utgave. Og når de dykker etter mat tar de fart fra 20-30 meter, 10 meter før vannflaten gjør de seg om til en pil ( jeg tuller ikke, de bretter vingene bak seg og ser ut som et prosjektil) og treffer vannflaten i rundt 130 km/t, de kan komme seg flere meter under havflaten.
Pelikanene gjør det samme, bare ikke fullt så grasiøst, mer som en sekk med fjær som treffer vannflaten, de brekker ofte nakken.
Iguanaene var kule. Fregattfuglene var stilige, fregattfuglhannene har en stor rød oppblåsbar ballong foran på halsen. De sitter på redene sine og speider etter hunner, kommer det noen flygende over setter de i gang med å flakse med vingene, vise frem ballongen som er på størrelse med en håndball og så synger de. Og når 200 hanner gjør dette på en gang blir det liv, minnet meg egentlig litt om Smuget sånn rundt klokka 0330 på en lørdag. Albatrossene hadde akkurat begynt å komme inn, digre beist. Vi var så heldige å få sett mange på kort avstand (En meter) og få se noen ta av fra en klippe og en landing. Jeg kan egentlig holde på i evigheter, vi har selvfølgelig tatt masse bilder, og disse må sees for å få et inntrykk av hvor nært man kommer dyrene.
Høydepunktet var uansett sjøløvene, det å leke med dem var bare helt utrolig. Egentlig så var hele turen et eneste høydepunkt.
Skrevet av Ørjan Wremer
