Noen steder er turistfeller. Atter andre steder er kanskje noe du bare fjernt har hørt om. Og drømmer om, og som virker som en fjern mulighet. Vi har besøkt nær alt i Italia. Et av de vakreste stedene er Middelhavets nest største øy Sardinia. Blått hav, vakre strender og.... et prisnivå som endrer seg fra rimelig til uendelig!
Denne artikkelen tar deg til sistnevnte! (Men du kan også ha råd til det, bare les videre).
Glem influencere, bloggere og kjendiser fra Se og Hør. Bli med oss til et sted som koster svette, tårer og litt mer penger, men som samtidig gir innpass hos fiffen. Og da snakker vi om den virkelige fiffen, jetsetten, top of the pop osv. Vi snakker om en restaurant og nattklubb med det mer eller mindre kledelige navnet Billionairs!
Vi besøker The Billionairs på Sardinia
Etter en lang dag ved hotellets basseng, for ingen vanlige turister har råd til å ligge på strandstoler ved stranden i Porto Cervo (Sardinia). Vi tar deg med til det klokkeelsettet når tiden for middag nærmer seg.
Denne gangen var restaurantbesøket booket på the Billionairs. Wow, les navnet en gang til, the Billionairs". Vi snakker porto Cervo og Sardinia, jet set og "det glade liv".
Taxi, Lamborghini eller Jaguar
Etter en lang dag på hotellet (med frokost og lunsj), tok vi en dusj, kledde oss "kule", men samtidig litt "casual", og reiste til stranden Spiaggia del Grande Pevero. En helt OK strand, Utsikten til yachter i størrelseorden Oslo Rådhus la ingen demper på humøret. Dog skal det sies at pulsen økte litt med tanke på hva som kunne møte oss på The Billionairs.
Prisen på strandstoler på Spiaggia del Grande Pevero koster 2000 kroner dagen hvis du vil ligge på første linje mot stranden. Det medførte naturlig nok at vi ikke var så hippe på å sole oss. Det skal imidlertid sies at hvis du var fornøyd med å ligge litt lenger bak så fikk du 500 kroner i rabatt. Dette faktum fikk imidlertid ikke oss til å endre vår beslutning om å droppe strandstoler før middag. Da var det enklere å ta et glass vin på strandbaren til normale priser.
Første møte med Billionairs!
Vi hadde booket bord ved første bordsetning. Fordelen var at det ikke var noe problem å få bord. Og vi slapp naturlig nok å bli sammenlignet i døren med Vogue-forsidepiker (og menn). Synet som møtte oss utenfor restauranten var (naturligvis) et utall Ferrarier, Lamborghinier og Porscher.
Tabben vi gjorde var selvfølgelig at vi valgte å gå til restauranten fra stranden. Det betydde en stigning høyere enn Galdhøgpiggen, legg til 35 varmegrader, og det hjalp selvfølelig ikke at vi var kledd for middag. Resultatet var selvsagt at klærne var gjennomsvette, og at all påført deoderant ikke lenger virket når vi sto foran inngangsdøren og forsøkte å se ut som en ordenlig VIP.
Men selv til fots ble vi bukket inn av en butler som ikke ga inntrykk av at vi var norske amatører. Antagelig var vi de første som kom gående opp til restauranten siden sist noen fra Norge var dumme nok til å benytte apostelenes hester opp til de rikes Mekka.
Dog skal det sies at den arabiske sheiken som kom omtrent samtidig med oss, og som hadde et betydelig yngre følge enn undertegnede, og nei, det var ikke hans barn, ble gitt mer opperksomhet enn oss.
Uansett, vi ble plassert i baren for en bobler-apretiff, før vi fikk velge bord. Der var det herlig luftkondisjonert, og oi, jammen var det ikke noen barnefamilier her også. Kanskje var det Bennetton-familien som hadde med barna som hadde en tidlig middag til 7000 kroner som spiste før oss?
Menyen på the Billionairs
Menyen, ja vi hadde lest denne på forhånd, har en rekke retter, og de spenner fra dyrt til kjempedyrt. Vi valgte det trygge, dvs. en pizza til ca. 500 kroner. Den var god. Faktisk ekstremt god. Ikke akkurat at vi hadde trodd noe annet. Men alt sto faktisk til forventingene. Dog skal det sies at en Pizza ikke skal koste så mye, men.... alt annet ble litt i overkant hvis du skjønner.
Vinen holdt normal prisklasse. Det er fordelen med å være norsk. Vi blir aldri sjokkert med alkoholpriser, kanskje med unntak av strippebarer i Tyskland. Selv på de dyreste restaurantene klarer å sjokkere en nordmann når det gjelder alkolholpriser.
Salg mellom rettene
Mellom måltidene kom en kjekkas og skulle selge oss klokker og smykker. Vi snakker ikke om en tilfeldig migrant, men en som er ansatt i restauranten. Med en minstepris på rundt 10.000 kroner gjelder det bare å late som om tilbudet er under vår verdighet. Småpenger med andre ord. Vår nabo (fra Saudi-Ariabia) kjøpte en klokke til sin borddame, men vi lot oss ikke påvirke av det.
Kjendiser på The Billionairs
Det som egentlig er spennende med The Billionairs er selvfølgelig kjendisene. Og de kommer senere på kvelden. Fordelen med å spise middag her er at du kommer rett inn på discoen hvis du vil. Og da møter du supermodeller, de beste (og kjekkeste) fotballspillerne i Europa. Totti, Naomi Cambell og diverse Formel-1 kjørere er faste gjester om sommeren, til orientering. Dog skal det sies at ingen av de nevnte var der når vi spiste.
Vår hyggelige kelner fortalte at vi glatt må vente 4-5 timer for å møte kjendisene. Med tanke på at vi en slik ventetid også inkluderer en 4-6 drinker á 300 kroner, lot vi kjendisspottingen vente til en annen ferie, og en ferie hvor vi har dypere lommer.
Stille og rolig på The Billionairs når vi ankommer. Men stilig er det!
Vi valgte på godt norsk manér å fullføre måltidet. Det inkluderte enkel dessert, pluss kaffe og en god avec. Når tallerkner ble ryddet inn, og klokken hadde nærmet seg 1900, så opplevde vi at nyinkomne damenr introduserte seg i restauranten. Vi snakker 180 cm og høye hæler i tillegg. Livvakter ryddet plass, fotografer var på plass og plutselig var det ikke lenger Proseco tilgjengelig, kun Champagne.
Reiseplanetens utsendte kler veggen på The Billionairs like godt som alle andre!
Vi takket for oss, men det skal sies at vi ble innstendig bedt om å bli værende av en hyggelig fyr, (som antagelig var på lønnsnivå med oss). Men vi avsluttet kvelden med et obligarisk bilde på "insta-veggen" til the Billionairs og bestilte taxi. Veien var kort tilbake til hverdagen.
Mat er minner. Mat er fascinerende historier. Og mat kan ta deg med på spennende reiser. Mat er lukt og mat er farger. Som for eksempel Insalata Caprese som bildet over viser. Du formelig ser det italienske flagget, ikke sant?
I denne reiseartikkelen gir Reiseplaneten.no forslag til enkle og gode retter som bringer deg rundt i verden, uten at du trenger å forlate kjøkkenet. Med andre ord får du ett nytt reisemål, og ett nytt måltid for hver ukedag! Glem Korona-virus og bli med til Wien i Østerrike, Baskerland nord i Spania, Chicago i USA, Milano i Italia, Aten og distriktet Plaka (i Hellas selvfølgelig) før vi tar turen til Frankrike og Versailles, like utenfor Paris. Vi avslutter reisen til Østen, nærmere bestemt Thailand.
Men hva med Spaghetti á la Capri?
Men først skal vi si litt om Spaghetti á la Capri. Den "retten" bare kom flyvende inn i hodet når vi begynte på denne artikkelen om "reiser med mat".
Noe av det rareste som finnes er Spaghetti á la Capri. For å sitere radiovertene 'Slettan og Martin' er Spaghetti á la Capri intet annet enn 70-års norsk misforståelse av Middelhavsmat fra Italia.
Misforståelsen starter allerede med navnet. "Á la" er jo fransk, og ikke noe som italienere vil si. Og skulle noe faktisk vært fra Capri, så ville man sagt Caprese. Vi kan eksemplifisere med Insalata Caprese, eller caprese-salat på norsk. Altså salat fra Capri. Dette er en italiensk matrett som lages av mozzarella, tomater, basilikum og olivenolje. Caprese serveres forøvrig (ofte) som en antipasto.
Vi som faktisk har spist Spaghetti á la Capri vet at hermetikkboksen inneholder noe pastaaktig som langt fra er "al dente" slik som italienere vil ha det. I tillegg inneholder den noen deiglignende kjøttboller og pølser. Pølser til spaghetti er forøvrig noe folk i Italia assosierer med Tyskland og tyske tradisjoner. Så det er ikke mye Italia i Spaghetti á la Capri.
Men noe italiensk finnes. Kjenner du godt etter, så vil du merke at "kjøttbollene" føles som om de er blandet med brødsmuler. Dette er noe italienere nikker gjenkjennende til. De vil med et smil om munnen tenke på sin "nonne", dvs. mor og bestemødre, for det er noe de kunne laget. De gamle i Italia er nemlig ikke ukjente med å blande brød i maten.
Men vi anbefaler ikke Spaghetti á la Capri som mat. Istedet gir vi deg noen ordentlige utenlandske retter som du lett kan lage selv. God lesefornøyelse.
Wien og Wienerscnhitzel
Wiener Schnitzel (eventuelt Wienersnitzel på "norsk") er en tradisjonell rett fra Wien, og er rett og slett et tynt stykke kalvekjøtt mørnet med en kjøtthammer, dyppet i egg, vendt i brødsmuler og stekt.
Det finnes en rekke avarter og "kopier" av retten Wiener Schnitzel. Noen bruker f.eks. svinekjøtt og ikke kalvekjøtt. Og det er slett ikke dumt. Den enkleste måten å finne ut om det er kalv eller gris restauranten serverer, med unntak av å spørre eller smake da, er å se på prisen. Svinekjøtt er betydelig rimeligere.
I Tyskland og Østerrike har man nå for ordens skyld bestemt at man kun kan bruke kalvekjøtt for å kvalifisere til navnet Wiener Schnitzel.
Italienerne kaller for øvrig Winer Schnitzel for Cotoletta alla Milanese, og disse landene i mellom har lenge diskutert hvem som har æren for opprinnelsen av retten.
En myte skulle lenge ha det til at retten ble importert til Østerrike fra Venezia i Italia. Dette skulle skjedd i 1857, og importøren var feltmarskalk Radetzky, men påstanden har blitt tilbakevist av mathistoriker Heinz-Dieter Pohl. Pohl trakk frem sammenlignbare retter fra 1700-tallet som inspirasjon for wienerschnitzelen, (kilde: wikipedia).
Det skal dog sies at dokumenter fra Milano som er datert så tidlig som i 1148, navnga retten lumbolos cum panitio, (altså kjøttstykker med brødbiter), og som dermed hinter om at retten cotoletta alla milanese eksisterte allerede den gang.
Uansett, selve ordet Wienerschnitzel dokumenteres første gang i en tysk kokebok fra 1831 og retten het Eingebröselte Kalbsschnitzchen.
Hvordan lage Wienerschnizel?
Du trenger et kjøttstykke av kalv. (Eller svin da, hvis du foretrekker det). Kjøttstykket bankes flatt, omtrent til 4 mm. Kjøttet saltes så forsiktig og paneres med vispet egg og brødsmuler. NB! Brødsmulene skal ikke presses inn i kjøttet.
Så fritteres kjøttet, bare husk rikelig med smør. Det gjør nemlig at hele kjøttstykket kokes ordentlig. Stekeovnen skal ha en temperatur på ca 170 grader og kjøttet stekes til det har en fin gul farge.
Tradisjonen tro i Østerrike så serveres kjøttstykket med litt salat (gjerne vanlig hagesalat) og vinaigrette (3 deler matolje og 1 del eddik som piskes, og husk salt og pepper) til dressing, og en skive sitron samt poteter. Ansjos og kapers er ikke originalt med i Wienerschnitzel fra Østerrike.
Schnitzelwirt Bare navnet Schnitzelwirt gjør at man skjønner at her får man gode Wienerschnitzels. Restauranten Schnitzelwirt i Wien har servert retten siden 1980-tallet, og typisk for familierestauranter har man en tradisjonell variant som holder høy kvalitet til fornuftig pris. Adressen til Schnitzelwirt er 52 Neubaugasse.
Figlmüller Figlmüller kaller seg "the home of Wiener Schnitzel". Og ikke noe er som å besøke en Wien-restaurant hvor kelnere er stilig kledd i sort og hvitt, og det i en restaurant med aner tilbake til 1905. Her kan du også få Schnitzel av svin.
Originalrestauranten Figlmüller fra 1905 finner du i gaten Wollzeile. Er det fullt så vit at Figlmüller også har en restaurant nr. 2 i gaten Bäckerstrasse.
Besøker du USA er det ikke umulig at du finner den kjente kjeden 'Der Wienerschnitzel' i nærheten av der du er. Der Wienerscnitzel fra 1961 startet opp i Wilmington i California, og har, av alle ting, spesialisert seg på pølser (hot dogs).
Spansk omelett
Kjært barn har mange navn. Spansk omelett, Tortilla Española, Potato omelete og Tortilla de Patatas, eller hva du enn kaller det, så snakker vi her om en tapasfavoritt de aller fleste som har besøkt Spania kjenner til. Men Spansk omelett kan like gjerne være et eget måltid, eller brukes som en hovedingridiens i en sandwich. Ikke minst er sistnevnte populært blant barn, og hos oss nordboere generelt, som jo er brødspisere av rang.
Tortilla-retter finner man dokumentert i skrifter fra Navarra (en region nord i Spania) datert tidlig på 1800-tallet. Disse skriftene redegjør for den sparsomme maten til Navarras bønder. De kunne få 2 - 3 egg til å rekke for opp til 6 personer gjennom å blande inn poteter og brødsmuler, ja hva som helst egentlig kunne blandes inn med eggene.
Etter sigende skulle det vært General Tomás de Zumalacárregui som oppfant "tortilla de patatas" som en rask, enkel og næringsrik rett, for å dekke næringsbehovet til sine soldater.
Imidlertid finnes det de som hevder at det var spanske krigsfanger som tok med seg Alentejo-matkulturen tilbake til Spania. Den portugisiske restaurasjonskrigen var krigen mellom Portugal og Spania på 1600-tallet. I Alentejo i Portugal var det vanlig å lage en pai som inneholdt poteter og egg, og det er jo ikke unaturlig at den oppskriften ble tatt med tilbake til Spania av krigsfanger som ble løslatt etter krigens slutt.
Oppskrift Spansk omelett
Så hvordan lager man egentlig Spansk omelett? Legg løk og poteter i en panne og stek opp med olivenolje. Ikke bruk for sterk varme, du skal med andre ord ikke steke til løken og potetene blir brune, kun myke. Knekk så noen egg, rør dem sammen med litt salt, og ha det opp i panna. Bland så løk, poteter og egg så det blir en fin deig. La så blandingen steke på begge sider til omeletten blir fast og fin, gjerne antydning til brunstekt på overflaten. Retten kan naturligvis spises varm. Kutter du den opp i biter har du laget en tapas-rett også.
Løk og egg er en perfekt kombinasjon, men det er lov til å inkludere biter av Chorizo-pølse og litt spinat for å gjøre retten enda mer spennende. Men husk at du ikke lenger får lov til å kalle retten for tortilla!
Fun facts: Den største tortillaen skal ha blitt laget i 2014 i byen Vitoria i Baskerland i Spania. Den var 5 meter i diameter og inneholdt 26 kilo løk, 16 kilo salt, 1,6 tonn poteter og 16000 egg.
Chicago-style pizza
Ordentlig stuffed pizza fra Giordano's i Chicago. Photo: TNVWBOY - CC BY 2.0
Chicago, også kalt "The windy city", er blant mye annet kjent for sin såkalte deep-dish pizza. Det betyr i klartekst at bunnen er betydelig tykkere enn du kjenner fra f.eks. italiensk pizza. Legg til at mengden ost gjerne også er betydelig større, og ikke minst at det er rikelig med tykk tomatsaus på pizzaen.
Såkalte sikre kilder, altså rykter, skal ha det til at Chicago-style pizza har sine aner fra Pizzeria Uno tidlig på 1940-tallet. Men andre "såkalte sikre kilder", påstår at pizzatypen eksisterte tiår før dette. Vi vet faktisk ikke hva som er riktig eller galt, mer enn at vi digger en skikkelig Chicago-pizza. Og vi kjenner ingen som misliker det.
Hvordan bake en Chicago-style pizza?
Som du sikkert forstår er forskjellen på en Chicago-style pizza og en original pizza, omtrent som forskjellen på flatbrød og pai. Du baker pizzaen i en rundpanne. Husk at pannen må oljes. Dette gir pizzaen en crispy overflate (eller kanskje underflate er bedre beskrivelse?), samtidig som det gjør det lett å fjerne pizzaen fra pannen.
Skal du følge originaloppskriften så må deigen i tillegg til hvetemel inkludere semulegryn, dvs. den innerste og hardeste delen av hvetekjernen. For deg som er mat-nerd så kalles semulegryn også for semolia, men det vet du nok allerede. Hensikten med semulegryn er å gi pizzabunnen en gulaktig farge. Hvis du vil jukse, så bruker du bare litt fargestoff.
Pizzadeigen presses opp langs sidene på pannen, slik at den danner et perfekt utgangspunkt for å bli fyllt med alskens "godsaker". For eksempel fyller du rikelig på med ost, gjerne revet mozzarella, før du tar inn ulike ingredienser med kjøtt, f.eks. pølser og pepperoni, Sleng så på løk, sopp og legg til salt og pepper. Tomatsaus tar du fra en boks eller to, og dryss til slutt litt parmesan på toppen.
Som alltid i USA skal grenser pushes. Og i Chicago er det nesten slik at "jo høyere" pizza, desto høyere status. Såkalte "stuffed" pizzas har gjerne ekstremt mer topping enn den tradisjonelle deep-dish pizzaen. Den kanskje mest kjente Chicago-style stuffed pizzakjeden er Giordano's. Den ble etablert i Chicago i 1974 og finnes nå mange steder i USA. Du ser en pizza fra Giordano's over.
Alternativt besøker du Bartoli´s, som av mange regnes som en av de beste pizza-restaurantene i Chicago. Sjekk videofilmen over. Adressen er 1955 W Addison Street.
Risotto alla Milanese
Risotto alla Milanese kalles også for Risotto Giallo ("den gule risottoen"). Naturligvis på grunn av fargen fra safran som tilsettes retten. Photo by Michele Ursino - Risotto Giallo, CC BY-SA 2.0
Wienersnitzel er for oss i Reiseplaneten like mye Cotoletta Milanese, men Milano-retten over alle andre vil allikevel være Risotto Milanese. Hvem skulle tro at ris var en Milanesisk spesialitet? Selv gutta som startet med merkevaren Superbra, og da gjerne kjent som 'Superbra Risotto', tenkte feil. Riktig nok visste de at Italia produserte ris, men som mange andre trodde de først at dette var noe man fant sør i Italia.
Risotto tilhører først og fremst den flate Po-sletta nord i Italia. Vi snakker om regionene (fra øst til vest) Veneto, Lombardia og Piemonte. Men opprinnelig ble ris innført til Sicilia, Middelhavets største øy som ligger rett utenfor sør-spissen av Italia, allerede på 1200-tallet.
Risotto er helst en forrett, og det er derfor den som regel ikke tilsettes kjøtt eller fisk. Forretter på italiensk kalles for primo, og som primo får man gjerne servert supper, pasta eller risotto.
Risotto Milanese er risotto med safran. Og historien bak retten er morsom nok. Vi må tilbake til 1500-tallet, og byggingen av Milanodomen. Den berømte maleren Valerio di Fiandra jobbet med å gi farge til glassvinduene i katedralen, og med seg hadde han assistenten Zafferano. Årsaken til navnet skyldtes at han blandet, ja nettopp, safran i fargene, for å få den gullaktige fargen som ofte ble benyttet i kirker og katedraler.
En dag skal di Fiandra ha sagt til Zafferano at han sikkert kom til å blande safran i maten også. Og det gjorde Zafferano, og det på selveste bryllupet til sin mesters datter. Datoen var for øvrig den 8/9 1574.
Antagelig ment på spøk, blandet Zafferano inn safran i risottoen, og med det ble gul risotto fortært for første gang i Milano. Etter sigende ble bryllupsgjestene først sjokkert over den gule risottoen, men etter hvert satte de alle pris på den gode smaken. Og siden safran-fargen minner om gull, er retten et symbol på vellykkethet og rikdom. Risotto med Safran ble raskt populær i hele Lombardia-regionen, og senere i hele Italia.
Hvordan lage Risotto Milanese
Oppskrifter på safran-risottoen alla Milanese dukket først opp i kokebøker tidlig på 1800-tallet, noe som muligens ødelegger sannhetsgestalten i vår historie over.
Risotto lages av rundkornede ristyper. De vanligste typene er arborio, carnaroli og vialone nano. Ristypen kan minne om vår egen grøtris.
Risotto alla Milanese til 4 personer trenger følgende ingredienser:
2 ½ dl arborio-ris
6-7 dl grønnsaksbuljong
1 hvitløksfedd
½ gul løk
1 dl hvitvin
25 g smør
1 ss olivenolje
½ g safran
½ dl revet parmesanost
Finhakk hvitløk og løk. Varm olivenolje i en kjele og ha i løk og hvitløk til de blir myke. NB! Løken(e) skal ikke brunes. Tilsett så ris og rist den over varme i noen minutter. Hell over vinen og la det hele koke på svak varme to - tre minutter.
Rør så inn ca. 1/7-del av buljongen. Når dette er trukket inn i risen, heller du på en ny 1/7-del, og slik fortsetter du til det (nesten) er tomt. Dette vil ta ca. 20 til 30 minutter. Da har risen myknet, men den har fortsatt kjernen intakt. Rett før risen er klar blander du ut safranen med resten av buljongen og blander dette ut i risen.
Skru av varmen og ha i smør, rør kontinuerlig til det er smeltet. Strø på parmesanen og rør rundt, og du er ferdig. Risotto alla Milanese serveres gjerne i en dyp tallerken, topp eventuelt med svart pepper og en persillekvist. God appetitt!
Beste Risotto alle Milanese i Milano?
Boeucc er kanskje den eldste restauranten i drift i Milano i dag. Boeucc startet i 1696 og er et typisk møtepunkt for familier og forretningsfolk. Menyen på Boeucc representerer det beste av det tradisjonelle i Milano og Risotto alla Milanese (alla Zafferano) er naturligvis på plass.
Adressen til Boeucc er Piazza Belgioioso, som er midt mellom Milanodomen og parken Giardini Pubblici Indro Montanelli, og ikke langt fra motegaten Montenapoleone. NB! Dette er ikke en billig restaurant. Snarere motsatt. Vil du ha god og rimeligere risotto, så besøk Brera-området i Milano, hvor annenhver restaurant har Risotto alla Milanese på menyen.
Fransk løksuppe
Løksuppen, eller soup l ‘oignon som de fastboende i Frankrike sier, er av mange betraktet som en nasjonalskatt. Løksuppe har vært populært siden romertiden, og den moderne versjonen vi spiser i dag ble del av menyen i Paris allerede på 1800-tallet.
Løksuppen kan brukes som forrett, men er fyldig nok til å fungere som hovedrett. Den er laget på løk og kjøttktaft og ofte gratinert med kruttonger og ost på toppen. Det er også vanlig å bruke vin eller cherry i suppen for å få frem smaken i kraften.
Det er to teorier som forklarer hvordan Løksuppe oppsto. Begge innvolverer Kong Louis XV, en konge som av ettertiden har blitt bektraktet som den svakeste og minst effektive monarken i sitt dynasti. Etter sigende skal han ha vært langt mer opptatt av å dyrke egne hobbyer, fremfor andre plikter. En av disse hobbyen var jakt, og det er nettopp herfra den første av teoriene stammer fra.
Kongen var på hjortejakt med hoffet, og når de kom tilbake til hytten var det "slunkent" i spisskammerset. Sammen med sin tante lette han frem alt som fantes, og det var intet annet enn løk, smør og champagne. De slengte alt i kjelen, rørte om og serverte, og slik skapte de en ny fantastisk rett.
I den alternative legenden var Kong Louis XV kun indirekte involvert. Hertugen av Lorraine var på vei til slottet Versailles for å besøke sin datter Dronning Marie, som for øvrig var gift med kongen. På veien til slottet overnattet han på et hotell og der fikk han servert en suppe som var så velsmakende at han bestemte seg for å ta med suppen til hoffet for å overrake sin datter og svigersønn.
Suppen ble snart populær ved slottet, først og fremt på grunn av den gode smaken, men også fordi den dempet lukten av gårsdagens alkohol. Den fikk derfor kallenavnet «the soup of the drunkards».
Den dag i dag blir løksuppen brukt som hjelp mot bakrus av franskmenn. Hertugen ga ut en kokebok hvor suppen var en av retten, den ble der dedikert til de kongelige og fikk navnet «The onion soup a`la Stainlas.
Oppskrift på Frank løksuppe
100 gram bacon
3 store løk i tynne skiver (gule, men du kan også blande/bruke det du har)
3 fedd hvitløk
1 ts sukker
I ss hvetemel
1 ts timian
1.5 dl hvitvin
1 liter kyllingkraft (eller annen kraft)
1 laubærblad
Pepper
Soyasas
Brød
Ost, gjerne cheddar
Stek bacon til det blir gyllent. Tilsett løken med litt smør og ha i sukkeret. Brun på svak varme i ca 15 minutter. Kok inn hvitvinen. Strø melet over løken og rør. Tilsett så kraften samman med laubærblad og timian. Kok ca. 30 i minutter. Ta ut laubærbladet og smak til med soyasaus og pepper.
Ha suppen i ildfast form, stø over brød (enten som skiver eller i biter) og revet ost. Suppen skal nå gratineres ca 5 minutter på grillelementet i stekeovnen.
Hvordan servere og spise fransk løksuppe?
Photo: French Onion Soup - by Ludovic Péron - Wikimedia Commons
Suppen kan serves i en suppebolle eller i posjonsskåler, pass på at de tåler å stå i ovnen om du skal gratinere suppen. Hvordan spiser man egentlig løksuppe slik som franskmenn? Tvinn en liten mengde av osten på skjeen til du har en liten klump. Skjær deretter strengen pent av ved å presse kanten av skjeen mot suppebollen.
Skal du til Paris så vit at restauranten Flottes i gaten 2 Rue Cambon (som ligger i 1. arrondissement) kanskje har den beste løksuppen du kan få. Alternativt besøker du Le Suffren i gaten 84 Avenue de Suffren (like ved Eiffeltårnet). Her har de også herlig løksuppe.
Gresk salat
Gresk salat er antagelig den mest populære av de greske rettene. Den spises både som forrett, som tilbehør, og som lunchrett, gjerne med godt brød og tzatsiki til. På gresk kalles retten 'horiatiki salad' som betyr bondesalat.
En bonde kan typisk spise gresk salat til frokost eller lunch, men da gjerne som fingermat med grovkuttede grønnsaker lagt mellom brød. Forøvrig kalles Gresk Salat også for sommersalat. Dette er fordi den består av grønnsaker som høstes gjennom sommeren, dette er forøvrig også grunnen til at "vanlig# salat ikke er en av ingrediensene i gresk salat. Salat høstes som kjent ikke om sommeren.
Vi har vel alle spist en gresk salat i den tro at vi spiser en tradisjonsrett. Vit da at retten gresk salat ble konstruert under turistboomen på 60-tallet i det mest turistifiserte området i Athen, nemlig Plaka. Hellas var for mange den første store turistdestinasjonen og det vi forbinder med syden, og grekerne måtte jo finne på noe som vi turister ville spise, og som var enkelt å lage og ikke for dyrt.
Oppskrift gresk salat
Gresk salat lages av grønnsaker kuttet i store rustikke biter. En av grønnsakene som brukes er tomat. Tomaten kom til Europa på slutten av 1500-tallet, den ble inført av de sponske kolonistene, men på grunn av skeptis til denne nye grønnsaken kom den først til Hellas i 1818 og det var først etter at den første hermetikkfabrikken åpent i 1915 at tomaten ble en hovedingrediens i det greske kjøkken.
1/2 Agurk
2 Tomater
1/2 Rødløk
Fetaost
Sorte oliven
Oregano
Dressing:
1 1/2 ss rødvinseddik
4-6 ss olivenolje
Piskes sammen til en marinade. Kutt så agurk, tomat og rødløk i store biter, bland og legg i sorte oliven. Hell over marinaden, leggså en god fetaost på toppen (se bildet først i artikkelen) og dryss over oregano.
Kali Orexi!
Pad Thai
Pad Thai (eller Phat Thai) er regelmessig kåret helt i toppen av velsmakende retter når anerkjente matblader og gourmet-kokker setter opp sine lister. At Pad Thai er nasjonalretten til Thailand forstår du sikkert av deg selv.
Og ikke bare er Pad Thai den kanskje mest velsmakende retten vi har inkludert i serien 'Reise med mat', den er også den klart mest nasjonalistiske!
Pad Thai skal etter sigende blitt markedsført av Thailands statsminister (på 1930-tallet). Han het Plaek Phbunsongkhram og hans markedsføring av matretten Pad Thai var en del av et nasjonsbyggingsprosjekt i Thailand. Underlig nok valgte styresmaktene en rett som til stor del inneholder ris, i tillegg til nudler, noe som ble introdusert i Thailand av Kina. Litt ulogisk, men sikkert riktig i nasjonsbyggingens navn, ble den kinesiske risen gitt navnet Thai.
Historien skal ha det til at krig og flom (de hadde problemet med været den gangen også) medførte at det ble mangel på ris i Thailand. Landets politiske ledelse anbefalte derfor folket å spise mer nudler, og risnudler ble derfor markedsført som "den thailandske identiteten". Populariteten til Pad Thai tok seg opp i 2. Verdenskrig, og har siden vært en av landets mest populære matretter.
I Thailand anses Pad Thai som typisk gatemat, og på mange av markedene, som f.eks. i Bangkok eller Hua Hin, får du servert herlig Pad Thai, og det på de enkleste restaurantene.
Pad Thai er typisk bestående av risnudler, reker, peanutter, eggerøre, rød chili, bønnespirer, hvitløk og andre grønnsaker. Maten "wokes" på tradisjonell manér.
Varianter og lokale spesialiteter av Pad Thai serveres over hele Thailand. Enkelte restauranter legger til kylling, tofu eller svin. Særlig det sistnevnte følger ikke god tradisjon, da svin opprinnelig ble sett på som "kinesisk kjøtt".
Hvordan lage Pad Thai?
En middag til fire inkluderer følgende ingridienser:
1 pakke risnudler (helst fettucini-type)
300 gram scampi/kokte reker
3 egg (store)
1 ts chilikrydder
2 vårløk
1/2 kinesisk hvitløk
1 kinakål
1 dl fiskesaus
1 dl honning
3 ss riseddik
1 dl peanøttolje
4 ss tamarindkonsentrat
2 dl bønnespirer
Noen ristede peanøtter
1 håndfull koriander
8 båter med lime
3 x 3 cm bit med galangalrot, finhakket
Husk å raspe kinakålen og at vårløk og hvitløk finhakkes før du har det i woken.
Elsker du Nutella? Og elsker du å reise? Ja, da kan du kombinere dette uten problemer. Og da tenker vi ikke på at alle overnattingssteder med respekt for seg selv byr på Nutella i sitt frokoststortiment. Reiser du på ferie til en storby i USA, så ikke se bort fra at barna (og kanskje også de voksne) drar deg med på en Nutella Café!
Nutella Café
Nutella har nemlig startet sine egne Caféer. Der får du bakverk, frokost, iskrem og selvsagt brød – med Nutella!
Du får også pudding med touch av Nutella og crème brûlée med Nutella er en selvfølge. Og i tråd med tiden kan du også skape din egen Nutella-kreasjon som du så spiser.
Og visste du at Nutella også kan brukes som pizzafyll eller hamburger-dressing? Kun fantasien (og magen) setter begrensninger.
Nutella Café i USA og Australia
Nutella i New York finner du (selvsagt) midt i byen, nærmere bestemt ved Union Square Park og som nær sagt alt annet i New York er det åpent syv dager i uken. Adressen er 16 University Place og East 13th Street.
Nutellas første restaurant ble satt opp i Chicago (USA) og det har også kommet en Nutellarestaurant i Australia, nærmere bestemt i Melbourne. Nutella i Chicago finner du i 189 Michigan Avenue, og den holder åpent fra tidlig morgen til kl 2100 alle dager i uken.
Fakta om Nutella
Nutella er i hovedsak kakaopulver, hasselnøtter, melkepulver, vanillin og palmeolje og produseres av det italienske selskapet Ferrero. Pietro Ferrero var eier av et bakeri i Alba i Piemonte (Italia). Et område som forøvrig er (naturlig nok) kjent for hasselnøtter. Pietro startet på 50-tallet å selge en produktvariant bestående av kremet hasselnøtt kalt Supercrema.
I 1963 videreutviklet sønnen til Pietro (Michele) en modifisert versjon av Supercrema som ble markedsført under navnet Nutella. Første ladning av "nye" Nutella forlot samlebåndet i Alba i 1964. Nutella ble umiddelbart en suksess og har holdt stillingen siden den gang.
Spania er tapas, like mye som Italia er pasta og pizza. Men ikke mange vet så mye om tapas, og svært ofte ser vi at man velger bort tapasrestaurantene når man er på ferie i en spansk by. Og det er synd, fordi det finnes uendelig mye godt å spise, samtidig som hver region har sine spesialiteter og tradisjoner.
De regionene som har tradisjon for tapas i Spania er Andalucia, Murcia, Leon, Extremadura og Ciudad Real.
Særlig nord i Spania kan man oppleve at innbyggerne kaller tapas for noe annet, nemlig pinchos. Baskerne kaller det dessuten for pintxos som er samme ord, men på baskisk. Årsaken er at man ofte finner en tannpirker i tapasen, for å gjøre det lettere å spise maten når det er stablet ost, oliven og annet ovenpå brødskiven, eller et utall av grønnsaker ovenpå hverandre. En pincho er egentlig en stekenål.
I Latin-Amerika heter deres variant av tapas for bocas, mens det i Mexico kalles botanas.
Tapas er enkelt sagt småretter som finnes i et utall varianter. Det finnes tapasretter som er enkle, og det finnes svært så forseggjorte. Et eksempel på det siste er puntilitas som er frityrstekt blekksprut.
Det er ikke uvanlig at den lokale baren har 8 til 12 varianter av tapas. Det er heller ikke uvanlig at rettene er godt innsauset i hvitløk, chilli, paprika, salt og pepper, kanskje safran og olivenolje.
Tapasvariantene består både av sjømat (kalt mariscos) og sjømatvariantene er som regel ansjos, sardiner eller makrell i olivenolje. Eller blekksprut og akkar, gjerne i tomatsaus. Du vil dessuten nesten alltid finne minst en oliven-variant på tapasmenyen. Ofte er det oliven av typen Manzanilla eller Arbequina. Til tapas-rettene får man gjerne en eller flere typer brød.
I enkelte byer er det egne tapas-gater, hvor hver bar har sin egen spesialitet, og hvor folk går fra den ene baren til den andre for å snakke, drikke og spise etablissementets spesialitet.
Noen ganger serveres tapas som tilbehør til drinken før en middag. Og ofte uten tillegg i prisen. Opprinnelig var nemlig tapas en liten porsjon gratis mat som ble servert til drikken.
I utgangspunktet er derfor «a tapa» en appetittvekker og en snacks, og ikke et måltid i seg selv.Imidlertid har det i senere tid vokst frem flere restauranter som lager ulike avanserte tapas og ved å kjøpe en kombinasjon av disse så får man et helt måltid.
Hvor kommer ordet tapas fra?
Ordet tapas kommer mest sannsynlig av tapar (spansk for å dekke til). Det sies nemlig at man i gamle dager la en liten brødskive over sherryglassene for å forhindre at fluene kom seg ned i glassene. Etter hvert ble det vanlig å plassere småretter oppå brødskivene, og dagens tapas var født!
En tapa kan være både varm eller kald, men ikke samtidig naturligvis.
Tapas spises fordi middag inntas sent på kvelden
Tapas er opprinnelig snacks eller mellommåltidsretter. Nå er det big business, men også god mat! Foto: Elemaki - CC BY 3.0
I Spania serveres middag svært sent, i alle fall ikke før klokken 2100 på kvelden, og ofte så sent som midnatt.Det er en av årsakene til spanjolene rusler fra bar til bar for en tapas og noe å drikke. Dette kalles for "lr de tapas" og gjør at man ikke «sulter ihjel» mellom lunsj (rundt kl 1400) og middag sent på kvelden. I tillegg er det jo en sosial greie, og spanjolene er jo kjent som svært sosiale.
Det finnes utallige regler for hvordan man spiser tapas. Som nevnt så vil man på enkelte barer få tapsrettene gratis til drikken man kjøper. Da forsyner man seg som regel selv fra brett. Spesielt i Andalucia er dette utbredt. Se hva de lokale innbyggerne gjør, og ikke vær redd for å prøve nye varianter.
Calamares (kalles også rabas) som er akkar-ringer (minner om blekksprut)
Caracoles som er snegler i hvitløk
Chorizo i varianter, dvs. Chorizo-pølse med tilbehør.
Croquetas er en frityrstekt liten sak som har størrelse og form som en liten pølse. Ofte er det potetstappe inni. Men det kan også være fisk, skinke eller ost.
Empanadillas er en brødrett som minner om italiernes calzone. Det kan være ulikt fyll i brødretten.
Gambas er reker i en slags peppersaus, gjerne med allioli og chilli.
Patatas bravos er potetpiter med en småsterk tomatsaus.
Pimientos de Padrón er grønn pepper (fortrinnsvis fra Padrón) frityrstekt med olivenolje eller like gjerne servert rå, (se bildet først i artikkelen).
Må jeg spise sushi med pinner? Kan jeg bruke hendene eller er kniv og gaffel et alternativ? Og hva kan blandes? Eller skal kanskje ingrediensene som følger et sushimåltid spises hver for seg?
Ikke så rent få spiser (og liker) sushi. Denne japanske matretten har spredt seg som ild i tørt gress verden rundt. Det samme har renomèet til matretten. Det er ikke mange årene siden det var umulig for en sushi-restaurant å få Michelin-stjerner. Nå er noen av verdens aller beste restauranter sushi-restauranter og Tokyo har fortjent nok blitt verdens gourmet-by.
Men, hvordan spiser man egentlig sushi? Selvsagt via munnen, men finnes det en tradisjonell måte å spise det på? Hvordan foretrekker f.eks. en av de beste sushi-kokkene å spise sushi?
For eksempel er det ikke helt uvanlig å se «nybegynnere» stikke pinnene ned i risen eller ta en stor bit av wasabien. Sistnevnte gjerne etterfulgt av tårer i øynene og tanker om at sushi ikke akkurat var deres favorittrett. Det er nok av tabber å gjøre.
Hva er egentlig sushi?
Sushi er ikke (vi gjentar - ikke!) rå fisk. Riktig nok er rå fisk en ingrediens i sushi, men retten er reellt sett noe annet. Sushi er rett og slett ris blandet med eddik med ulike toppinger.
Får du kun rå fisk så har du fått noe som heter sashimi. Det er også vanlig å få sultet ingefær (gari) soyasaus (murasaki) og naturligvis ris med topping.
Se videofilmen under for et vellykket måltid sushi
