Skal man reise på egenhånd i et nytt land, kan det kanskje være en ide å henge seg med på en organisert tur, som gir deg sjansen til å se og oppleve ting og steder du aldri ville funnet frem til på egenhånd. Etter å ha kommet til denne konklusjonen, dro jeg ut til Gardemoen en iskald tirsdagskveld i januar med en flybillett til Johannesburg i lomma og en 12 kilos sekk på ryggen. Flighten var ikke uventet 50 minutter forsinka, så vi letta ikke før 18:10 og landa på Zürich Airport snaue to timer senere.
Tok toget direkte inn til Hauptbahnhof og gikk kjapt til Marktgasse, hvor jeg sjekka inn på ZicZac Rock Hotel, et noe spesielt hotell hvor hvert enkelt rom er dedikert til og innredet etter diverse rockestjerner. Jeg var sånn passe fornøyd med å bli tildelt Cyndi Lauper-rommet, men pytt, jeg skulle jo bare tilbringe natta der uansett. Helt enkelt rom med dusj og wc på gangen, men til den prisen (300 kr) fiksa jeg det greit en natt. Spesielt med tanke på hvilke fasiliteter som venta meg i ukene fremover.
Etter å ha bråvåkna et par ganger i løpet av natta og sjekka klokka, sto jeg opp 07:30, fikk en kaffe og croissant i resepsjonen og gikk til stasjonen på 10 min igjen. Toget gikk straks, og jeg var allerede sjekka inn, så kunne gå rett til Gate A85. Deretter en 9,5 timers flytur som jeg benytta til et par filmer og grundig lesing av Lonely Planets South Africa. Prøver alltid å sette meg mest mulig inn i et lands kultur og historie før mitt første besøk der.
Landa på Johannesburg International Airport 21:05, fikk stempel i passet, plukka opp sekken og ble møtt i ankomsthallen av en sjåfør, Petrus, som kjørte meg til Drifters Inn i bydelen Northcliff mens han stolt pekte og forklarte om Johannesburgs fortreffeligheter. Eller Jo'burg, som alle innbyggerne kaller byen sin. Mitt eget inntrykk av byen var derimot ikke så positivt; en stor sjarmløs bråkete millionby, som visuelt likegjerne kunne vært i Amerika eller Sør-Europa, hvor turister anbefales å ikke rusle rundt på egenhånd i sentrum, og ihvertfall ikke på kveldstid.
Ankom der i 22:30-tida og ble tatt imot av vert Steven. Fikk et dobbeltrom helt for meg selv, og så ingen andre gjester. Bygningen var en flott bungalow-villa med stråtak, (på rommene også!) grillterrasse, svær hage, bar, restaurant og svømmebasseng. Ingen småkryp utenom mikromaur i tog på trebjelkene, men det kunne jeg leve med. Leste mere sør-afrikansk historie og sovne rundt midnatt.
Våkna i 7-tida, og gikk ned til frokost. Der møtte jeg Manuela, en tysk sykepleier som også skulle være med på samme tur som meg. Kom også i prat med den brasiliansk/chilensk/australske familien som skulle være med de første seks dagene. Jeg ble invitert med på en halvdagstur til Soweto sammen med Manuela og et nederlandsk par som skulle reise hjem senere ikveld. Vi ble henta i 9-tida av en hyggelig Zulu i minibuss, og først kjørte vi ned til downtown Joburg og kikka på utsikten fra toppen av den 50-etasjes Top of Africa i Carlton Centre, som skal være Afrikas høyeste bygning. Som sagt, ikke en spesielt billedskjønn by, kunne nesten vært hvorsomhelst med unntak av minehaugene omkring.
Deretter videre til Soweto (SouthWestTownships), bydelen som er mest kjent som Mandelas hjem og raseopptøyene i 1976. Her bort utelukkende den svarte befolkningen. Selv om apartheidpolitikken forlengst er offisiellt nedlagt, er det fortsatt langt igjen. I store deler av Soweto bor folk i forfalne skur av bølgeblikk og papp, og den sølete stien mellom de to hoveddelene har fått det ambisiøse navnet Mandela Avenue. Vi stoppet innom Nelson og Winnies hus, nå museum, kjørte forbi Desmond Tutus hus, Winnie Mandelas nye hus, passerte Sowetos villastrøk hvor man kunne få lekre mursteinshus med carport og swimmingpool for 3-400.000 kr) og tok en pils på Wandies Shebeen (typisk sørafrikansk pub/restaurant) før vi satte kursen tilbake til Northcliff.
Fant et stort shoppingsenter litt lenger borte i nabolaget, og shoppet inn det jeg måtte trenge av nødvendige rekvisitter til resten av turen, som myggspray/olje, vaskepulver, solkrem, film, kikkert, lommelykt og batterier .
Chilla på poolkanten med Sowetofolka et par timer , og 17:30 var det fellesmøte for alle deltagerne på turen, som altså var meg, Manuela, den brasilianske familien + Gary fra Leeds og Jeremy & Melanie fra Hobart, Tasmania. Vi fikk en times nærmere info om turen, og samla oss til fellesmiddag etterpå for å bli bedre kjent. Hadde på forhånd lovt meg selv at her skal man ikke takke nei til noe, alt skal prøves! Så min første middag i Sør-Afrika var derfor namibisk øl og stekt krokodillehale, som smakte litt fiskeaktig. Som godt grilla kylling eller tørrfisk...slett ikke ille!
Alle tok veldig tidlig kveld, ca 21:00, unntatt meg. Et voldsomt plaskregn og tordenstorm brøt plutselig ut, med et lysshow som fikk meg til å lure på om Pink Floyd hadde konsert i nabohagen. Og det var heller ikke lett å sovne med hyppige tordenskrall som fikk tennene til å skrangle i kjeften...
Oppe i 05-tida neste morgen, dusja, pakka sekken og fikk frokost. En time senere var vi i minibussen på vei ut av Joburg retning østover mot Mpumalangaprovinsen.
Bussen var en robust spesialbygd 16-seters Mercedes Benz 4WD, så vi hadde god plass og utsikt på et dobbeltsete hver. Store skap til hver av oss bak, kjøleboks og cd-spiller foran, og alt mulig av praktisk utstyr til camping og lunchpauser i bokser under.
Våre sjåfører og guider var Jeromy og Mark, begge to barske Crocodile Dundee-typer i kakiskjorter som bare mangla macheten dinglende ved hofta for å gjøre stereotypen perfekt. Veldig hyggelige og kunnskapsrike karer som hadde et svar på det meste om landet.
Første stopp var ved Sabie, hvor vi gikk ned langs en sti til Lone Creek Falls, hvor en liten elv stuper 68 meter ned i en kulp. Videre til den gamle ex-gullgraverlandsbyen Pilgrim's Rest, som nå er nasjonalmonument, hvor vi hadde lunch på en pannekakerestaurant. (Chicken Curry pancake???!) Deretter til Blyde River Canyon Nature Reserve, hvor vi så Bourke's Luck Potholes, noen sinnssyke jettegryter og steinformasjoner (til venstre) som vanskelig kan beskrives, og den berømte klippeformasjonen Three Rondavels. (Se under)
Hoedspruit og Krügerparken
Shoppa drikkevarer i i den lille byen Hoedspruit før vi omsider, etter 45 mil og 12 timer ankom Drifters Bushveld Camp i Balule Game Reserve, like ved Krugerparken. En driftsbygning (kjøkken/spisebord/sittegruppe) med 7-8 telt spredt rundt omkring, og utedusjer med vannklosett ute i bushen...! Sipho het mannen som var vår vert der, og guidene dro igang grillen mens vi andre åpna noen flasker rødvin. Hadde det riktig trivelig rundt bålet noen timer, men som vanlig tok alle kveld før 22:00. Snek meg forsiktig i stummørket langs stien med lommelykt for å finne teltet mitt, og håpte at det ikke var noen svære edderkopper eller skorpioner der inne. Sov oppå soveposen, siden det var veldig varmt og klamt, og en frosk satt rett utenfor teltduken og kvekka ustoppelig.
Nok en gang sinnsykt tidlig opp (jeg står aldri så tidlig opp som når jeg har ferie!), i 5-tida, og fikk et par kaffekopper og noe kavringaktig brød før Sipho tok oss med på en tretimers vandring rundt i bushen for å ta en nærmere kikk på dyrelivet. Vi så noen sjiraffer, en sjakal, og på laaang avstand; to hvite bøfler. Sipho kjørte lavmælte foredrag om afrikanske trær, skikker og dyr. Tilbake til campen i 9-tida og tok en lang, kald utendørs dusj før en grundig og varm frokost. Etter å ha slappet litt av, kjørte vi til en annen hytteeiendom med et lite basseng hvor jeg øyeblikkelig slengte meg uti. Helt herlig, siden det var dødsvarmt og solsteik. Vi lå i poolen og duppa og lo mens det hagla med vitser fra brasilianerne, Jeremy og Mark.
De andre ga meg et nytt kallenavn, Sunny, som jeg ble stuck med resten av turen. Av tre grunner; 1. Ingen klarte å uttale Geir 2. Jeg holdt meg gjerne i sola mens alle andre trakk inn i skyggen og 3. Den eneste nordmannen de ellers kunne huske å ha hørt om var Ole Gunnar Solskjær...
Tilbake til Bushweld camp i 15-tida og dro ut på en ny gameview-tur, denne gangen i en 4WD jeep med Sipho i en stol på panseret. Helt utrolig hva den mannen klarte å få øye på fra flere hundre meters avstand, dyr som vi andre måtte ha kikkert og forklaringer for å få øye på. Vi så ikke så voldsomt mye i dag heller, endel impala, gnu og bavianer. Etter noen timers cruising på smale skogsstier hvor tregreiner med skarpe nåler store som spiker piska sidene av jeepen, stoppa vi på en lysning med en terrasse med tak over, og en fabelaktig utsikt mot Drakensberg Mountains. Brasilianerne hadde ikke uventet vært forutseende nok til å ta med seg boks med rødvin, og kvelden ble riktig så trivelig.
Vi kjørte tilbake i stummende mørke med et yrende dyreliv rundt oss, usynlig men veldig hørbart. Sipho satt på panseret med lyskaster og pekte ut dyr i øst og vest. De fleste pattedyr her er nattdyr, så derfor er det mer å se grytidlig på morgenen enn midt på dagen.
Tilbake i campen i 21-tida, akkurat da nok en spektakulær tordenstorm brøt ut. Våkna halvblaut utpå natta og fikk polstra igjen gluggene på teltet, som heldigvis ikke husa noen seksbente udyr i natt heller. Derimot stormet en elefant igjennom campen vår på morgenkvisten, våkna av snøfting og tramping rett utenfor teltduken. Var så trøtt at jeg knapt klarte å tenke annet enn Holddakjeftogpelldegbortelefantjævelzzzz....
Sto opp midt på natta neste dag, dvs 04:00, pakka sammen, drakk kaffe og kjørte avgårde mot Kruger National Reserve hvor vi cruisa rundt hele dagen.
Området er på størrelse med Oppland fylke, ca 350 km langt og 60 km bredt, og er vel en av verdens mest berømte områder for å se vilt dyreliv. Også en av de største og eldste parkene, opprettet som nasjonalpark i 1898. Her kan man selv kjøre på veinettet innenfor parken, med fartsgrense på 40 km/t, og har man øynene og flaksen med seg, kan man få øye på alle "Big Five", dvs løve, leopard, elefant, neshorn og bøffel. Gnu, impala, sebra og sjiraffer vrimler det av, så etter noen timer reagerer man knapt på de lengre...
Selv om Krugerparken mottar over 900000 gjester i året, er det ikke uvanlig å kjøre i en time uten å få øye på en annen bil, spesielt hvis man kan unngå helgene og skoleferiene. Nord i parken og på grusveiene er det også færre folk. Adgangsprisen er 35 rand pr pers + 24 pr bil pr dag, men det er maksbegrensning for hvor mange besøkende som slipper inn samtidig, så det kan lønne seg å ankomme tidlig hvis man ikke har booket på forhånd. I elvekantene så vi både flodhester og krokodiller, og vi klarte faktisk å få øye på alle Big Five, i tillegg til alle drøvtyggerne og klovdyra. Rasta et par ganger på egne inngjerdede stasjoner med butikker, bensinstasjoner, hytter og kafè. Utpå ettermiddagen ankom vi Pretoriuskop Camp sør i parken, hvor vi innlosjerte oss på tomannshytter. Pretoriuskop er parkens eldste camp, og ligger litt i høyden som gjør det svalere på hete sommerdager. Den har et naturlig klippebasseng som er deilig å stupe uti når heteslaget nærmer seg, og i området rundt streifer det stadig hvite neshorn. Vi lagde felles utendørsmiddag og satt rundt grillen og skravla om alt vi hadde sett i løpet av dagen. Men siden vi hadde vært så sinnssykt tidlig oppe, tok vi kvelden allerede i 21:30-tida.
Nok en grytidlig start, opp i 5-tida, kaffe og cornflakesfrokost og avgårde på en ny runde i Krugerparken. Ble to ganger "angrepet" av elefanter som ble litt morgengretne av vårt nærvær, og storma mot bussen med et rungende brøl.
Vi kom også over en løvefamilie, mor med tre unger, som lå og slappet av i skyggen under et tre. Dyrene reagerer ikke på biler, som de ser på som uinteressante gjenstander, men hvis noen hadde gått ut av bilen, ville de muligens gått til angrep. Derfor er det strengt påbudt å holde seg inne i bilen mens man kjører rundt i Krugerparken. (De eneste gangene folk har blitt skadd/drept av dyr i parken, er når en eller annen idiot har gått ut av bilen for å gå nærmere for å ta bilde...)
Vi var også vitne, fra forholdsvis lang avstand, til at en leopard gikk til angrep på en sebraflokk og drepte en av de. Slikt er grusomt å se på naturfilmer på TV, men av en eller annen merkelig grunn føltes det helt naturlig når man ser det i virkeligheten...
Og hvis du nå tenker at: "Men jeg trenger da ikke dra til Afrika for å se løver og elefanter, det har de da i dyrehagen i Kristiansand!?"; du tar så feil, så feil... Man kan overhodet ikke sammenligne de fangede, kuede dyrene som er innesperret på et begrenset område i en park, som mates flere ganger daglig mens publikum hoier og klapper, med de ville, majestetiske og farlige dyrene som streifer rundt i villmarka på egenhånd, og som jager og dreper maten sin selv. Man senker instinktivt stemmen til en hvisking når man får øye på en vill løve eller leopard 30 meter unna. Både av respekt og for å ikke forstyrre, vi er tross alt gjester på dyrenes territorium, og de er ikke der for å underholde oss...
Etter en lunch på Satarastasjonen, Krugers nest største camp, forlot vi parken og kjørte til Hazyview, en søt liten landsby hvor vi provianterte og tok en times pause. Deretter videre til Drifters Inn Hazyview , en nydelig tømmerbungalow på påler med utsikt over Sabie River som bruste forbi 20 meter under oss. Stor lounge med peis inne, og utenfor var det både svømmebasseng og bar, vi tok øyeblikkelig begge deler i bruk.
De mest sporty av oss tok med seg hver sin store, solide gummiring og gikk noen hundre meter oppover elva, før vi kasta oss uti, men magen mot ringen og ansiktet nedover. Strømmen ga oss voldsom fart, og vi brukte hendene til å styre unna klippene i elva. Vi hadde fått streng beskjed om å stoppe før vi suste forbi bungalowen, for nedenfor ble strykene for sterke til at det var forsvarlig å rafte. Jeg fikk i siste øyeblikk grepet fatt i en utstikkende gren (og samtidig revet opp ringfingeren min ganske stygt) og manøvrert inn i en sidekulp, mens den ene sandalen min fortsatt like lystig nedover elva... Måtte selvsagt ta en tur til likevel, det var knallmoro!
Vel tilbake hadde de andre snoka i passet mitt og oppdaga at jeg hadde hatt bursdag to dager tidligere, og overraska meg med kake og bursdagssang etter middagen. Alle satte seg i baren på terrassen etterpå, og guidene forklarte at i Sør-Afrika var det tradisjon at bursdagsbarnet måtte hyle nedpå en halvliter øl mens alle andre teller sakte til fem. (Helt sikkert blank løgn, men hva gjør man ikke for å unngå å bli kalt kylling i to uker...) Vi ble sittende oppe til langt på natt til oss å være, var ikke i seng før i 23-tida...!
Neste morgen fikk vi faktisk sove ut! Etter å ha stått opp i 04-05-tida i en uke, tenker man nesten "Jøss, er det så seint allerede?" når man våkner klokka 06:00... Dessverre fikk vi ikke mer tid i Hazyview, et magisk sted hvor de fleste av oss gjerne skulle vært flere dager. I den lille landsbyen vi stoppa for å handle for dagen, kom jeg over en musikkforretning, og fant den ingrediensen flere av oss høylydt hadde savna mens vi satt rundt leirbålet på kveldene; en kassegitar. Jeg betalte halvparten av de ca 800 kr de skulle ha for en knallrød stålstrengsgitar, de andre spleisa gladelig på resten. Det ble mye kjøring resten av dagen, og fikk fire nye stempel i passet. (Ut av Sør-Afrika, inn i Swaziland, ut av Swaziland, inn i Sør-Afrika.)
Swaziland er et interessant bekjentskap, som frista til mer inngående utforskning enn den ene dagen vi fikk der. Førsteinntrykket var enorme jorder med sukkerrør og det kongelige området Ezulwini Valley, hvor det meste av landets fornøyelsesindustri ligger; casinoer, diskoteker og puber, noe det er lite av i hovedstaden Mbabane. Swaziland er et ekte monarki , hvor kongen har all reell makt selv om landet har et parlament. Folket lever i mer harmonisk sameksistens enn i Sør-Afrika, hvor gnisningene etter apartheid-tiden fortsatt sitter i.
I 17-tida hadde vi en rask stopp i Hluhluwe, en liten landsby i Zululand, hvor vi shoppa for kvelden, jeg kjøpte en 1x2m stråmatte til liggeunderlag/strandbruk for ca 5 kroner. De mest urbane av oss løp inn på en noe malplasserte Wimpy hamburgerrestaurant og stilte kolesterolsuget. Videre til Drifters Inn Zululand, en camp med en paviljong m/kjøkken og sitteplasser, svømmebasseng, og 8-10 bittesmå hytter (som nesten kan kalles tømmertelt) med plass til to senger og ikke noe annet. Vi var eneste gjester der og fikk en hytte hver. Vi boltra oss i swimmingpoolen mens Jeromy grilla kyllingmiddag, og utpå kvelden samla vi oss rundt et bål med noen flasker rødvin og kjørte igjennom nesten hele Pink Floyds The Wall, med meg på gitar, Jeremy (som faktisk er professonell trommeslager) på div perkusjon, og de fleste andre på vokal/kor. Og sånn fortsatte det utover kvelden. Hyttene lå inne i skogen blant mambaer og impalaer, med utsikt over False Bay i KwaZuluNatal og et yrende edderkoppliv i taket. Ufattelig hva man blir vant til og aksepterer etter noen dager i dette landet...
Våkna dautrøtt i 5-tida og tok et par kaffekopper før det var tid for dagens første utflukt. Vi kjørte ned til False Bay og tok en totimers gåtur rundt i skogen og langs vannkanten. Så spor etter både kvelerslange, flodhest og leopard, men ellers tomt. (Vanskelig å få øye på noe fauna i skogen når det er en gjeng på ti stykker som kommer, uansett hvor stille man prøver å være.) Tilbake til campen og avlevere brasilianerne som skulle forlate oss idag, de ble kjørt tilbake til Joburg for å ta et fly til Brasil. Litt trist, de var livlige morsomme folk som vil bli savnet. Vi resterende fem + guidene dro til en ungdomsskole utenfor Hluhluwe som Drifters sponser. Der ble vi møtt av Yaboo, en zulujente som jobber som lærer der. Hun viste oss først rundt i landsbyen sin, forklarte litt om brønnen, dagliglivet og dyreholdet, og tok oss for å møte landsbyen orakel, spåkone, heks og healer, en 80 år gammel zulukvinne som satt på gulvet innerst i en mørk hytte og mumlet besvergelser i røkelsesduft. Vi satte oss i ring rundt henne, og hun spådde Mel&Jeremy. Hun utpekte også meg til å ha flaks i spill snart. Dessverre leverte jeg ikke noe tippekupong eller lottobong i tida fremover, så jeg kan ikke bekrefte om hun hadde rett. (Teller en mail fra en hyggelig mann i Nigeria som ville gi meg en svær formue bare jeg betalte noen serviceomkostninger først???)
Tilbake til skolen, hvor vi marsjerte inn i en regnskapstime. Førti elever i skjorte og slips tok dette som et kjærkomment avbrekk, og sang og dansa fabelaktig bra for oss i en halvtimes tid. Oslo Gospel Choir, sleng dere i veggen! Pussig å se førti unge folk i dress gjøre tradisjonell zuludans...
Sørafrikanere, og zuluer spesielt, er forøvrig ekstremt musikalske, og de fleste har forbløffende bra og sterke sangstemmer, som stadig brukes til spontan, flerstemt allsang, med tilhørende synkrondans med høye hopp og spark, gjerne rett under nesen på tilskuerne som da ikke skal rygge skremt bakover, men stole på at danserne har kontroll.
Observerte forøvrig en plakett som annonserte at skolen også var sponset av norsk u-hjelp. Godt å se konkrete resultater av skattekronene mine!
Derifra kjørte vi videre til Hluhluwe National Park, som er en av de beste i landet for å se neshorn. Og det gjorde vi til gangs, på nært hold. Vi kom også over en flokk med bøfler i en fjellside. Pause og lunch på toppen av Hillside View Restaurant, som så til de grader lever opp til navnet sitt. Storslagen utsikt over dalen med gressende sebraer rundt oss.
Tilbake til campen i 18-tida, og guide Jeromy lagde vegetarpastasalat. Jeg knaska i meg noe jeg trodde var paprika, og oppdaget med brennende gane at det var en rød chillipepper. Fikk knallrøde øyne og løp til kjølebaggen og dynka munnhulen i lunken melk, til stor latter fra de andre. Jeromy satt og slang mobbemeldinger i det han gjorde akkurat det samme, og løp avgårde mens flammene sto ut av kjeften hans. Til min store fornøyelse, fordøyde magen min chilien helt fint, mens Jeromy fikk en tøff natt mens han satt og holdt seg fast i ramma for å ikke lette...:)
Vi slappa av ved poolen resten av dagen og det var rart å ikke ha de lystige brasilianerne der lengre. Alle var enige om å komme seg tidlig avgårde neste dag for å komme til Dolphin Coast snarest, så derfor tok vi som vanlig tidlig kveld.
Oppe 05:30, frokost, og var underveis en drøy time senere. Hadde en halvtimes shoppingstopp, og etter tre timers kjøring langs kysten ankom vi Dolphin Coast og Umdloti, en liten resort-kystby med villaer på rekke og rad langs stranda og tilsynelatende bare hvite innbyggere og turister. Slang fra oss bagasjen på rommene, jeg delte med Gary, luncha og kasta oss ut i bølgene i det Indiske Hav. Herlig vann! Dreiv med bodysurfing i timesvis, og urutinert som jeg er, svelget jeg sikkert litervis med saltvann. Overskyet, men vi lå på stranda og hygga oss i et par timer uansett. Tilbake til Drifters Dolphin Coast Inn , som hadde to svære balkonger med havutsikt, og en grillterrasse med svømmebasseng. Mark grilla fisk til middag mens jeg fikk låne vert Minas PC og sjekka mailen og sendt litt hilsener og rapporter hjem. Etterpå gikk Mark, Gary, jeg + Mel&Jeremy bort til Cafe La Mer, en vin/sjømatrestaurant og tok et par drinker mens vi hadde en høyst interessant og personlig BliBedreKjent-quizz. Tilbake i 22.30-tida og tok kveld.
Neste dag ble en forferdelig opplevelse for min del. Våkna i 4-5-tida og følte meg uvel, sto opp kl 0500 og kasta voldsomt opp. Muligens pga at saltvannet jeg svelga i går? Au au au...ikke mere søvn. Massiv pillefrokost, klarte ikke noe fast føde. Resten av dagen satt/lå jeg bare bakerst i bussen og døsa, i elendig form. Vi ankom Durban rundt 1200, en havneby med lange fine strender og 3,2 millioner innbyggere. Hadde gledet meg til dette, men var ute av stand til å ha noe utbytte av det. Rusla en tur langs promenaden, og gikk heller og la meg bak i bussen mens de andre gikk og spiste lunch.
Kjørte videre inn i landet og opp mot fjellene, og i 17-tida hadde vi kommet så langt bussen vår kunne ta oss inn i Drakensbergfjellene. Der ble vi møtt av Ian og Gerrard, vertene på Drifters Drakensberg Inn ved Tugela River, som kjørte oss de siste kilometerne i en 4WD-jeep på ikke-eksisterende grusveien over steiner og bekker. Vel fremme, ca 1800 m.o.h. fant vi syv tømmerkoier og en stor driftsbygning med spisesal, kjøkken og peisestue. Jeg hadde muskelsmerter, frøys så jeg skalv og svetta som en gris, så etter å ha pirka i kyllingcurryen vertene våre hadde lagd, trakk jeg meg tilbake til tømmerkoia jeg delte med Gary. Fikk med meg en kanne te og et pledd, fyra opp i peisen, krøyp til køys og fikk svettet skikkelig ut. Gary kom tilbake til en badstue et par timer senere. Men som vi skal se; det hjalp!
Våkna 07:30 neste morgen, etter nærmere 12 timers søvn, og var i kjempeform! Var skrubbsulten og spiste en diger frokost før vi la på vandring oppover i fjellene. Etter en times tid kom vi til en klippevegg med gamle buskmannmalerier. Manuela snudde, vi andre ga oss i kast med den bratte stigninga opp mot et fredet gribbereservat. Det tok en drøy time, og de andre trodde knapt sine egne øyne da de så meg småløpe 200 meter foran alle andre (som tydeligvis ikke var særlig vant til å gå i fjell), en radikal forandring fra den bleke, tafatte utgaven av meg selv 15 timer tidligere. Vi ble der oppe en times tid, på 2300 m.o.h. med en fantastisk utsikt over halve Drakensberg, spiste medbrakt nistemat og småløp nedover igjen på en brøkdel av tiden vi brukte på å komme opp.
Gerrard hadde imens funnet en kameleon, og siden dette var min store Gjøre-Ting-Jeg-Aldri-Har Gjort-Før-dag, var jo det et godt påskudd til å kose med en kameleon. Den var på størrelse med en kattunge, men laidback og sløv, så jeg satte den på hodet mitt og fikk tatt et par bilder. (Hadde den da fått panikk og lagt på sprang ned nakken min, ville nok panikken tatt meg og, selv om den er totalt harmløs...!)
Neste post i serien Geir Gjør Ting Han Ikke Kan: Ridning! Har ikke hatt noe som helst med hester å gjøre siden jeg ble leid rundt på ryggen av en ponni på tivoli da jeg var seks år, så det ble virkelig en utfording å prøve og kontrollere en villstyring av en hoppe uten noe som helst grunntrening.
Fikk en rask forklaring på tømmeføring og styring av hesten, og la ivei utpå fjellet. Det tok litt tid før jeg lærte meg hvordan å få gampen til forstå hvilken vei jeg ville hun skulle gå, men det gikk noenlunde greit. Inntil Gerrard la ivei i full galopp på sin hest, og ropte bak "Come on guys, let'em stretch!". Jeg og Gary ristet avgårde på hvert vår dyr på full pinne, men han mistet taket og dundret i bakken så steinspruten sto. Skrapte seg til blods på albuene, og lettere mørbanket men ved godt humør vendte han hjemover til fots...
Vi andre fortsatte en times tid før vi snudde, og kom hjem i 18-tida til dekket bord og grillmat.
På kvelden jekka vi mer rødvin og delte oss i tre lag (Europa, Australia og Afrika) og spilte Trivial Pursuit i peisestua. Alle var dauslitne etter dagens strabaser og tok kveld rundt 21:30.
Var oppe klokka 06:00 neste morgen, og overvar en helt fantastisk soloppgang som badet hele dalen under oss i et trolsk gyllent lys. Amazing, på godt norsk.
Etter frokost var det en drøy halvtimes slitsom og humpete jeeptur ned til "veien" hvor bussen vår sto parkert. Kjørte et par timer, forlot KwaZuluNatal og kom inn i Freestate. Vi stoppa i Golden Gate Nature Reserve, hvor vi tok en times vandring langs fjellstier med digre kalksteinsgrotter. Ved inngangen var det resepsjon, noen tømmerhytter til utleie og en butikk hvor vi handla litt før vi fortsatte. For en som meg som er manisk opptatt av å få besøkt flest mulig land før jeg graves ned (55!), var det særs irriterende å kjøre langs grensa til Lesotho, innenfor rekkevidde, uten mulighet til å få besøkt landet. (Lesotho ligger som en kake inne i Sør-Afrika, med bratte fjellvegger hele veien rundt og bebyggelsen oppå. Noe spesielt.)
Vi hadde en utendørs lunch i veikanten, og i 17-tida ankom vi Sør-Afrikas juridiske hovedstad, Bloemfontein, en storby med 370000 innbyggere ganske så midt i landet. Byens store sønn JRR Tolkien (Ringenes Herre-forfatteren) ble født her, og har muligens benyttet området rundt Bloemfontein som inspirasjon for Mordor... Byens navn betyr jo noe så koselig som Blomsterfontene.
Overnatta på en grei B&B, og alle dusja og stasa seg litt opp før vi dro på den lokale restauranten Upstairs, hvor vi gikk fullstendig av skaftet i matveien. Jeg bestilte en Black Beast, en 350 g peppersteak, og delte en flaske rødvin med Jeremy. Regninga mi, inkludert to øl, forrett og dobbel dessert, endte på totalt 140 rand, eller ca 160 kroner.
Tilbake på pensjonatet i 22-tida, og som vanlig tok alle tidlig kveld.
Neste morgen var vi oppe 06:30 og hadde en enkel frokost før vi satte kursen sørover. Stoppa etter noen timer i Colesberg, som så ut som en gammel westernby, og shoppa det vi trengte for dagen. Dro videre mot Karoo-området og kjørte rett inn i en ilter tordenstorm. Karoo er en stor, tørr, het, ugjestfri semiørken avgrenset av Orange River i nord/øst og fjellkjedene mot kysten i sør/vest. Neste stoppested var den lille landsbyen Niue Bethesda, som har en attraksjon, det ganske ubeskrivelige Owl House, hjemmet til kunstneren Helen Martins (1898-1976). Hun brukte hovedsakelig knust farget glass og sement til sine kreasjoner, bl.a. er samtlige rom i huset dekorert med små glassbiter og hagen er smekkfull av hundrevis av bisarre statuer. (se under) Etter å ha fullført sitt livsverk, følte hun at hun ikke hadde mer å leve for, og begikk selvmord ved å drikke kaustisk soda. Et høyst fascinerende, forvirrende og trist sted...
Etter en humpete lang kjøretur langs grusveier kom vi frem til Drifters Karoo Inn, hvor vi ble tatt imot av vår vert Louisa. Eldgammel, men kjempekoselig driftsbygning fra 1858, med kjøkken, spisestue og bar/lounge, med antikviteter og gamle fotografier overalt. Dessuten 5 steinhytter med to dobbeltrom med peis og ett bad i hver. Delte hytte med Gary, alle som ville kunne ha hvert sitt soverom, siden vi atter var eneste gjester. Deretter rett til middag, kun opplyst av et par tre parafinlamper, mens regnet pøste ned og tordenen rumlet utenfor. Louisa kunne fortelle at det ikke hadde regnet her på over et halvår før idag. Jeg hadde dessuten stor moro av Karoo-husdyrene, hunden Heidi og katta Andy som var bestekompiser til tross for at det stadig så ut som de prøvde å kverke hverandre. (En katt som frivillig legger seg på rygg og lar en hund lukke kjevene om strupen??? Gimme a break!) Og når det var oppholdsvær, sprang Heidi ut for å skremme strutsene som ruslet rundt husene.
Og selvsagt tok vi tidlig kveld.
Ikke stort å si om neste dag, som i sin helhet ble tilbrakt i duskregnet i Karoo-området. Opp i 7-tida og fikk med meg soloppgangen og en knall rød himmel. Vi tok en totimers vandring i området, og så litt hjortedyr, sjakaler og maurslukere. Laber stemning i gjengen. Tilbake til The Inn og spise frokost. Vi solte oss og spilte crocket ute i hagen i en times tid før regnet igjen satte inn og tåka seg ned over oss, så vi holdt oss i peisestua og baren resten av dagen, med lesing, kortspill, måltider og gitarspill som eneste aktiviteter. Ingen hadde visst initiativ til å dra igang noe mer sosialt, så jeg trakk meg tilbake på hytta i 21-tida, og leste og skrev postkort resten av dagen. Natta!
Oppe 06:20, og etter frokost var vi på veien igjen for turens nest siste kjørestrekning. Fortsatt tåke og duskregn, men det letta jo lengre sydover vi kom. Stoppa et par timer i en liten perle av en historisk by; Graaff-Reinet. Grunnlagt i 1786 og Afrikas fjerde eldste europeiske by, og boerne erklærte faktisk byen selvstendig republikk en periode. Over 220 av bygningene er erklært nasjonalmonumenter, og byen er en fest for arkitektur-interesserte. Vi var innom tre museer og fikk en innføring i byens historie, men måtte dessverre dra videre etter et par timer. Vi spiste lunch på en rasteplass i vindkastene i et spektakulært veipass, og kjøreturen igjennom Price Alfreds Pass var heller ikke noe for sarte sjeler, med sine smale veier og bratte stup. Nervepirrende t.o.m. for en nordmann som har tatt Flåmsbanen...
I 17-tida kom vi frem til Drifters Inn Knysna, en kul driftsbygning langt inne i skogen, 30 km fra Knysna. Fem tømmerhytter med to soverom og ett bad i hver. Jeg delte hytte, men ikke rom, med Manuela. Vi gikk på en skogstur langs smale stier til vi kom til en elv hvor vi hoppa uti. Kaldt, grumsete vann og mye undervannsplanter og røtter, men forfriskende likevel.
Tilbake til middag, og ble kjent med verten Philip og German Shepherd-valpen Zack. Philip hadde en forholdsvis stor cd-samling, så musikkpiratene Sunny & Jeremy gjorde statskupp og tok styringa på musikken i baren resten av kvelden, som for en gangs skyld ble ganske lang og festlig. Vi tok rekordsen kveld, og var i seng rundt midnatt.
Spratt opp 07.20, frisk og opplagt, og spiste frokost før vi tok den drøye 45-minutters kjøreturen inn til kardemommebyen Knysna, som med sine 50000 innbyggere ligger i den berømte Garden Route. Denne strekningen langs kysten mellom Cape Town og Plettenberg Bay er Sør-Afrikas mest besøkte. Idylliske småbyer på rekke og rad, flotte strender og et glimrende klima trekker horder av turister i høysesongene, og dette reflekteres i prisnivået. Besøk for all del Garden Route, men sørg for at dette ikke er det eneste du får med deg i Sør-Afrika!
Ved brygga venta Philip på oss med en 20f motorbåt og la ut på åpent hav. Byen Knysna ligger ganske beskyttet inne i en lagune, og havområdet utenfor er veldig populært blant hvithaiene i Det Indiske Hav...Full fart og store bølger gjorde oss søkkvåte lenge før vi ankra opp i en bukt og hoppet overbord, og boltra oss i bølgene i en times tid.
Tilbake til Knysna i 11.30-tida, sjekka mailen og spiste lunch på byens svar på Aker Brygge. Var innom en bokhandel og kjøpte Nelson Mandelas selvbiografi "Long Walk To Freedom", som jeg bare kan anbefale alle å kjøpe og lese FØR man drar til Sør-Afrika, hvis man har interesse av å forstå bakgrunnen for landets historie og få mye mer ut av besøket.
Neste post i serien Geir Gjør Ting Han Ikke Kan: Abseiling!
Jeg og Jeromy møtte opp hos SEAL Adventures , som også ordner med kanoturer og quadbiking, og ble kjørt til Brenton-området sammen med tre briter, to nederlendere og to instruktører. Etter instruksjoner og sikkerhetsformaninger var det bare å hoppe utenfor et 30 meter høyt stup, og rappellere gradvis ned til bunnen. Kjempemoro! To runder her, og meldte meg frivillig til å teste ut Face Down-varianten, hvor man rett og slett går ned fjellveggen i horisontalen, og stirrer rett ned mot bølgene som dundrer inn i steinene under deg...Atskillig mer nervepirrende, men kom meg greit igjennom det, og Jeromy og jeg gikk videre til 55m-stupet før de andre, og rakk dermed tre runder her før tida vår var ute. Dette stupet var verre, dingla i løse lufta nå og da, men kom meg da til bunns!
Møtte opp med de andre i sentrum i 18-tida, de hadde vært på dirtbiking i sanddynene istedet. Etter en rask svømmetur og dusj nede på stranda var vi tilbake i Knysna i 19.30-tida og gikk på The Anchorage, en bedre seafood/steakrestaurant. Jeg testa strutsefilet for første gang i mitt liv, og det smakte aldeles glimrende! Dessuten blåbæriskrem som dessert...og brandytart som 2.dessert! Betalte totalt ca 120 kr, inkludert en halvliter og et vinglass. Kjørte tilbake til Drifters Inn i 22-tida, og alle gikk dauslitne i dørken ved ankomst.
Megafestlig dag!
Som vanlig oppe i 06:30-tida, spiste frokost og kjørte halvannen time inntil vi ankom Tsitsikamma Coastal National Reserve , en 10 mil lang nasjonalpark langs kysten. Vi la ivei på første etappe på The Otter Trail, som egentlig er en femdagers vandretur. Denne ruta er svært populær og regnes blant de vakreste i Sør-Afrika, så man kan/bør bestille overnatting i de enkle hyttene langs ruta i god tid før start. Over store rullesteiner og langs bratte stier langs kyststripa inntil vi kom til et høyt fossefall, hvor vi hoppa ut i den kalde kulpen og svømte litt, og meska oss i sola en times tid før vi gikk tilbake.
Neste post i serien Geir Gjør Ting Han Ikke Kan: Bungyjumping!
Og det var til og med helt utilsiktet...idet vi nærmer oss Bloukrans River Bridge, og vi får høre at herifra kan man hoppe i strikk fra brua, lirer jeg av meg noe a la "Joda, det hadde jo sikkert vært morsomt å prøvd, men gidder ikke betale 500 rand for det..." Før jeg rakk å si kake, hadde de andre kjørt kronerulling (randrulling) og dytta meg i retning påmeldingskontoret med soleklar beskjed om at nå trengte jeg ikke betale, så kom igjen! Og har man sagt A, blir man mobbet nådeløst hvis man ikke sier B. Og når det så gikk opp for meg at vi faktisk sto ved Verdens Høyeste Bungyjump, på 216 meter, ble jeg litt mindre tøff i trynet. Etter å ha undertegnet standardkontrakt, ventet i en halvtime (det var faktisk en liten kø) og fått montert på meg masse seler og strikk og litt instruksjoner, sto jeg da på kanten og prøvde å la være å kikke ned.
Selve fallet var på ca 150 meter før strikken tok. I løpet av disse sekundene opplevde jeg et sinnsykt adrenalinrush, det virket som om kroppen forberedte seg på å dø, for man er jo i en totalt naturstridig situasjon. Dinglet og spratt i noe som føltes som et par minutter før jeg omsider hadde fast grunn under føttene igjen, til saftig applaus fra mine sponsorer.
Sånn. Been there, done that.
Tilbake til Knysna (uttales nai-sna, forresten!) og handla på en diger shoppingmall før vi returnerte til Drifters Inn. Nok en riktig hyggelig kveld, med barbeque, volleyballturnering Sør-Afrika mot Austropa (1-2), gitarklimpring og generelt jättemysigt inntil i 23-tida, da ingen hadde mer å gi.
Oppe 06:00. Dusja og pakka sammen før frokost, og var på veien igjen 07:45 til den siste kjørestrekninga på turen; Knysna - Cape Town. Stort sett rak kjøring hele veien med en rask lunchpause i 12-tida. Idyllisk kystrute med spektakulær utsikt. Jeg fulgte kartet hele veien, helt frem til Drifters Cape Town Inn på Sea Point, like ved stranda, hvor jeg atter delte rom med Gary. Ble møtt av vert Nicole, en usedvanlig søt og hjelpsom dame. Vi var for en gangs skyld noen timer foran skjema, så jeg, Mel og Jeremy rusla en tur på Main Road, leverte filmer til fremkalling og shoppa litt, og tok en kikk på stranda. Atskillig kaldere vann her i Atlanterhavet, siden strømmen kommer sørfra fra Antarktis, mens på østkysten av landet, i Det Indiske Hav, kommer den nordfra India.
Alle dro samla på Bella Italia i 19-tida og spiste pizza, og jeg ble sittende i baren der sammen med australierne da resten gikk hjem. Hadde en merkelig liten blackout noen sekunder der; jeg klarte plutselig ikke å huske hvilket land jeg var i! Muligens fordi jeg satt i en italiensk restaurant, med motiver fra Roma og Venezia på veggene, sammen med to australiere, og snakket med en argentinsk kelner om hans oppvekst i Jerusalem...
Da de andre gikk hjem, stakk jeg over på The Irish Rover (Uansett hvor i verden du reiser, er du aldri langt fra en irsk pub! Hvorfor åpner ingen en finsk pub? Eller slovakisk pub?? ) hvor jeg kom i prat med et irsk par på jorden-rundt-tur. Irer er generelt hyggelige folk, nesten like hyggelige som australiere. Og er man i hyggelig selskap, er det ikke lett å reise seg og gå hjem, spesielt ikke på en lørdagskveld, noe jeg dermed ikke klarte før i 1-tida.
Sov til 07:30 og spiste solid fellesfrokost med de andre. Avgårde til Camps Bay, litt lengre sør på kysten, for å bade i en iskald Antarktisstrøm. Jeremy ble felt av en megabølge, slengt i stranda og fikk skulderen ut av ledd. Vi ringte Nicole som kom og henta ham og Mel til et sykehus. (Forøvrig samme sykehus hvor dr Christiaan Barnard i 1967 utførte verdens første vellykkede hjertetransplantasjon.) Vi andre kjørte retning Table Mountain og parkerte ved nedre heisstasjon.
De fleste bilder av Cape Town domineres totalt av dette 1000 meter høye fjellet med stupbratte fjellsider og den flate toppen. Hvis man er i noenlunde god form, er det fullt mulig å gå opp, ihvertfall når ikke den såkalte Bordduken (Tablecloth) ligger over toppen. Store deler av sommeren ligger en tåkebank pent brettet omkring fjellet, fra ca 900 meter og opp. Pent å se på fra sentrum, men det er meningsløst og ikke minst farlig å prøve og dra opp dit da.
Det finnes over 300 forskjellige ruter opp til toppen, og ingen av de er enkle, men den vi tok var noenlunde grei med en bratt sti i sikksakk. Jeg kjørte knallhardt ut med Mark like bak, mens Gary & Manuela ble gjetet av Jeromy og ankom toppen en drøy time etter oss. Brukte ca 1 t 45 minutter, mens svetten rant i strie strømmen og sola stekte ryggtavle og nakke. De siste 2-300 meterne var beintunge, og da vi omsider nådde toppen, løp jeg sporenstreks til den lille restaurant/shoppen ved øvre heisstasjon og hylte rett ned den beste pilsen jeg noensinne har smakt i mitt liv, rett etterfulgt av en liter kaldt vann. Ble der oppe et par timer, og nøt en helt fantastisk utsikt over Cape Town og Robben Island.
Vi tok heisen ned fra fjellet i 13-tida, og kjørte deretter til Simons Town, en idyllisk liten landsby noen mil sør for Cape Town, hvor vi spiste lunch.
Neste stopp var Boulders Beach, hvor verdens eneste pingvinkoloni utenom Antarktis har slått seg ned. De ankom i 1983 og har vært her siden, til fornøyelse og fortvilelse for innbyggerne, som ikke er like udelt begeistret for at pingvinene invaderer hagene og generelt bråker og oppfører seg uforskammet. Hadde lest litt om dette på forhånd, men var likevel totalt uforberedt på det absurde synet som møtte oss etter å ha gått igjennom en liten skog for å komme ned til selve stranda. Hundrevis av pingviner ruslet rundt og beskjeftiget seg med typiske pingvinaktiviter, som vralting, ligging og bading. Smarte eksemplarer av arten som har innsett at det er atskillig triveligere i Sør-Afrika enn på Sydpolen...og utrolig fascinerende små skapninger som man kan sitte og bare se på og smile av i timesvis.
Videre fra Boulders Beach til Cape of Good Hope Nature Reserve, ytterst på den forblåste halvøya akkurat der Atlanterhavet møter Det Indiske Hav. Kapp Gode Håp er ikke Afrikas sydligste punkt, slik mange later til å tro, (det er Cape Agulhas, 12-15 mil sørøst for Cape Town) men stedet har jo blitt beryktet pga av de hundrevis av skipsbrudd som har skjedd her pga det ustabile været. Et fyrtårn ble bygd her i 1857, men pga tåka i området kunne lyset altfor ofte ikke sees fra havet, og ulykkene fortsatte, og et nytt og atskillig kraftigere fyrtårn ble satt i drift i 1919. Legenden om Den Flygende Hollender har forøvrig sitt opphav her.
På returen til Cape Town i 19-tida plukka vi opp Jeremy på sykehuset, og dro tilbake til Inn for en velfortjent dusj. Siden dette faktisk var gruppens siste kveld sammen, dro vi på en bedre restaurant, Europa, forholdsvis stiv og dyr sammenlignet med hvor vi hadde spist de siste ukene. Alle skrev en liten hilsen hver på et postkort vi sendte til brasilianerne. Hadde egentlig planer om å dra til sentrum og møte irene fra i går kveld, men Jeremy og Mel var naturlig nok indisponert og ville ikke lenger bli med, og kroppen min mente at den hadde fortjent tidlig kveld etter dagens strabaser, så da ble det sånn.
Oppe 07:30, spiste frokost og løp en rask tur ut i Main Road og handla litt. Jeromy og Mark skulle kjøre tilbake mot Joburg i ettermiddag og overnatte i Karoo underveis, så da måtte jeg selvsagt kjøpe noen kjøttbein de kunne ta med til hunden Heidi! Vi kjørte nordøstover inn i vindistriktene og stoppa først på Morgenhof vinfarm og fikk en guida omvisning der, og smaksprøver av åtte forskjellige vinsorter. Tror enkelte av oss rett og slett var litt småbrisne da vi kjørte videre til Stellenborsch hvor vi spiste lunch!
Videre besøkte vi et gepardreservat hvor det også drives med oppdrett for å øke bestanden av dette grasiøse, men utrydningstrua kattedyret. Fikk sjansen til å hilse på den 10-årige høygravide geparden Inca, som fikk spesialbehandling av personalet der, og til og med klappa henne litt på magen...
Tilbake til Drifters Inn i 15-tida, og nå var det avskjedstid for våre guider Jeromy & Mark.
Gikk ned til Beach Road og satte meg i sola på en fortausrestaurant og skrev postkort og leste ut Mandelabiografien. Utpå kvelden dro australierne meg med på restaurant og påfølgende tur på byen, siden dette også var deres siste kveld i Afrika. Greit med liv til en mandagskveld å være, og vi fant oss vel til rette både på The Irish Rover (bra startpunkt like oppi gata fra Drifters) og deretter på Purple Turtle, en pub/klubb i sentrum..
Robben Island og Cape Town
Til tross for sen kveld dagen før, var jeg oppe til frokost i 8-tida, og gikk på tre kvarter til Cape Towns fasjonable Victoria & Albert Waterfront (oftest kalt bare Waterfront, eller V&A), byens Aker Brygge, med masse restauranter og butikker i litt høyere prissjikte, og flott utsikt både mot havet og Table Mountain. Herifra går også båtene ut til Robben Island, og et besøk hit er fullstendig obligatorisk hvis du har et snev av interesse for historie. Øya ligger tolv kilometer utenfor Cape Town og har vært brukt som fengsel siden 1600-tallet og frem til 1996. Siden 1997 har det vært museum, og de fleste av guidene er tidligere fanger som viser besøkende rundt og forteller med enorm troverdighet om både dagliglivet her og grusomhetene som pågikk under den verste apartheidperioden. Mandela satt som kjent fengslet her i 27 år, men hans selvbiografi fremstiller nærmest et glansbilde av Robben Island, både fordi han ble spart for de verste fornedrelsene og fordi han ikke ønsket å fremstå som bitter eller hevngjerrig i boken sin.
Tilbake i Cape Town i 14-tida, og fikk for første gang mulighet til å utforske byen på egenhånd. Uten tvil en av de fineste byene jeg noensinne har vært i, men også en av de mest todelte. Mens vestkanten, hvor den hvite minoriteten bor, likegjerne kunne vært et sted langs den franske riviera, bor mesteparten av innbyggerne, dvs de fargede, i townships på slettene øst for sentrum, i noe vi ville kalt skur av bølgeblikk og papplater. Selv om apartheiden forlengst er offisielt avskaffet, er det fortsatt en lang vei å gå. Veldig generelt sagt er de hvite fra velstående familier og på den grønne gren, mens de svarte er fattige og har et atskillig dårligere utgangspunkt for å komme seg opp og videre i livet. Man ser nesten aldri en svart butikkeier, eller en hvit renholdsarbeider. Av denne grunn er ikke Mandela på langt nær så populær i hjemlandet som han er i Europa, landets svarte befolkning hadde forventet radikal forbedring av livskvalitet da han overtok som president, men det skjedde ikke.
Brukte noen timer på Castle of Good Hope, fra ca 1670, med det tilhørende bymusèet, og rusla litt på måfå rundt i sentrumsgatene, før jeg gikk tilbake til Sea Point på halvannen time. Rakk akkurat å si ha det til Mel og Jeremy før de ble kjørt til flyplassen for retur til Australia. Mine siste to medreisende, Gary og Manuela, dro for å spise middag sammen, jeg ble hjemme og tilbrakte istedet en hyggelig kveld på takterrassen med vert Nicole som også var en geysir av fascinerende historier både fra huset og fra Cape Town generelt.
Siste dag i Sør-Afrika. Pakka sammen og plasserte sekken, gitaren og stråmatta i stua, og spiste frokost med Gary og Manuela før de dro til flyplassen for å dra hjem. Dro inn til sentrum igjen på en frenetisk shopping spree, noe jeg alltid utsetter til siste dag for å slippe å drasse på overflødig bagasje i ukesvis...Ble sittende på et konditori/cafe i bydelen Oranjezicht og prate med innehaveren, en svart jente fra en av forstadene som hadde klart å åpne sin egen bedrift takket være et rentefritt lån fra et amerikansk ektepar som hadde forbarmet seg over henne. Lånet var nå nedbetalt og driften gikk over all forventning. En liten solskinnshistorie fra en by med altfor mange tragiske historier.
Tilbake til Drifters Inn i 15-tida, hvor sjåføren min allerede var klar. Han kjørte meg til flyplassen hvor jeg sjekka først inn på en times flight til Johannesburg. Fikk heldigvis ta med gitaren som håndbagasje, og fikk servert varm springbook underveis. Så tre timer i baren på Joburg flyplass, før jeg 23:00 borda SR352 til Zürich, hvor jeg havna i et vindussete som ikke kunne legges tilbake, med en dritings pratesyk sveitser i nabosetet. Det ble en svært lang og ubehagelig natt...
Hjemme i Oslo neste dag i 12-tida til -11C og snøskavler.
Jeg har pr idag besøkt totalt 58 land, med planer om å nå 60 i løpet av året, men kan med hånden på hjertet si at Sør-Afrika er ett av tre land som jeg har virkelig lyst til å reise tilbake til. Usedvanlig hyggelige folk, og et vidt spekter av ting å se og gjøre, gjør at jeg på langt nær føler meg ferdig med dette landet.
Høres denne turen fristende ut?
Fotos: G. Amundsen
